I en nylig artikkel uttrykte Wind Europe-sjef Giles Dickson at han håper Norge går raskt frem med havvind. Som sannhetsvitne dras LCOE-estimater (Levelized Cost of Energy) fra NVE og Energimeldingen frem. Dessverre er disse estimatene svært misvisende.
I sin rene form er LCOE forholdet mellom livsløpskostnadene (LCC) og livsløpsproduksjonen av en energikilde, men innen LCC er det grunnleggende å sammenligne epler med epler. Derfor har for eksempel NATO sine RAM-krav (Reliability, Availability and Maintainability) ved LCC-beregninger. Kraftbransjen i USA krever normalt en Loss of Load Expectation (LOLE) på 2,4 timer/år – altså ikke mer enn 2,4 timer nedetid i året.
Vindkraft kan aldri oppnå slike krav, og er derfor ikke en selvstendig energikilde på linje med vannkraft og kjernekraft. I 26 OECD-land er vindkraft avhengig av gasskraft som balansekraft. I Norge blir dette importkraft og vannkraft, der vannkraft i liten grad brukes som balansekraft. Det forklarer strømprisene.
Dette betyr at LCOE-beregninger blir ganske omfattende for vindkraft da den er upålitelig, har fluktuerende tilgjengelighet og krever balansekraft – man må beregne System-LCOE. Havvind har også store vedlikeholdsutfordringer.
Det grønne skiftet er nå en trussel mot tysk økonomi, industri og befolkning
Tar man utgangspunkt i idealiserte, uavhengige værsystemer, viser en simulering at man trenger faktisk fire vindkraftanlegg for å klare å garantere produksjonen av ett, og LCOE blir minst tre ganger høyere enn det mange tror. Dessverre er virkeligheten verre. I toppåret 2020 produserte vindkraften i Norge 9,9 TWh, men timesproduksjonen var nede i 8,3 MWh, og i omtrent 100 dager i året var totalproduksjonen under 20 prosent av kapasiteten!
Tyskland har subsidiert fornybarbransjen med 500 milliarder euro siden 2011, og økt kapasiteten med 80 prosent, mens produksjonen har økt kun med 5 prosent. Det grønne skiftet er nå en trussel mot tysk økonomi, industri og befolkning , sier den tyske Riksrevisjonen. Siste kostnadsestimat er på hele 6.000 milliarder euro, eller fem oljefond!
Nå i 2021 har Tyskland 25 prosent lavere vindkraftproduksjon, gassforbruket har økt med 15 prosent, svartkull har økt med 36 prosent, brunkull har økt med 44 prosent, og landet får den høyeste økningen i klimagassutslipp siden 1990. Bærekraftig?
Og hvis vindkraft er så konkurransedyktig, hvorfor legges 400 vindkraftanlegg ned i Tyskland når de ikke lenger får subsidier etter 20 år med drift og anleggene er nedbetalt? Svaret er like enkelt som det er åpenbart – vindkraft har svært høy system-LCOE. Situasjonen i år bør gi åpenbare signaler om virkeligheten, og hva som er energipolitiske luftslott. Vi trenger ikke flere luftslott på folkets regning.
Jan Emblemsvåg
NTNU, Ålesund
