I 2022 vil statens samlede utgifter trolig nærme seg 1.600 milliarder kroner. Av dette brukes omkring 600 milliarder til offentlige anskaffelser av varer og tjenester. Statsminister Jonas Gahr Støres regjering vil imidlertid redusere kjøp av tjenester fra private leverandører for å spare penger. Regjeringen vil kutte 2,4 milliarder i planlagt konsulentbruk.
Problemet var altså ikke at man brukte konsulenter, men hvordan man brukte dem
Reduksjon av tjenestekjøp forutsetter enten at de leverte tjenestene er unødvendige og derfor uten videre kan droppes, eller at staten selv har kompetanse og kapasitet på de aktuelle områdene. Det første tilfellet handler utelukkende om behovsavklaring. Hverken staten eller andre bør bruke penger på noe som ikke er nødvendig. I hvert fall skal ikke staten bruke fellesskapets penger på tant og fjas.
At staten kan spare penger gjennom egeninnsats, kan umiddelbart høres tilforlatelig ut, men det har samtidig noen virkninger som det er viktig å være klar over. For det første er ikke dette noen ny idé. Tvert imot.
Tidligere Statskonsult hadde sine røtter tilbake til det såkalte Rasjonaliseringskontoret. Statskonsult var en norsk statlig organisasjon som leverte rådgivning, bistand og evaluering rettet mot omstilling i offentlig sektor. Det hele endte i forlis. I 2002 uttalte Statskonsults egen adm. direktør Jon Blaalid at nesten halvparten av virksomheten like godt kunne utføres av private, og dermed legges ned. Resultatet ble en fullstendig avvikling i 2007.
Staten skal ikke være melkeku for konsulenthusene , sa Arbeiderpartiets Masud Gharahkhani før valget. Et slikt utsagn er det ikke vanskelig å tilslutte seg. Men så er det heller ikke sånn at konsulenter behandler kundene sine som storfe fremavlet for evnen til melkeproduksjon. Dette gjelder enten oppdragsgiver er privat eller offentlig, og av den enkle grunn at slike relasjoner ikke kan bestå over tid. Misfornøyde kunder har som kjent en lei tendens til å protestere. Nærmere 80 prosent av de spurte i offentlig sektor svarer imidlertid at konsulenter løser oppgaver på en mer effektiv måte enn de kunne ha gjort selv.
I stedet for melkeku, kan staten være en avlshingst som bidrar til å utvikle norsk næringsliv. Nærings- og fiskeridepartementet har ansvaret for å utforme en fremtidsrettet nærings- og havpolitikk. Regjeringen bruker allerede mer enn 4 milliarder kroner på Innovasjon Norge for å skape lønnsom næringsutvikling.
Selv om staten skal løse oppgavene selv, må prosjektledelse beherskes
Med dette som bakteppe, er det vanskelig å forstå at den samme regjeringen omtaler tjenestekjøp som en unødvendig utgift. Rådgivernæringen sysselsetter nærmere 130.000 mennesker og har en forventet vekst på 60 prosent de neste ti årene.
Regjeringen kan velge å se behovsoppfyllelse og næringspolitikk i sammenheng. I tillegg til å bruke næringslivet for å dekke egne behov, kan staten bidra til å utvikle eksisterende og nye næringer og skape arbeidsplasser med de samme pengene. På områder som eksempelvis samferdsel og helse finnes det i realiteten få andre kunder enn nettopp staten. Uten et hjemmemarked vil kompetansen forvitre, innovasjon og eksport ytterligere vanskeliggjøres.
Etter fiaskoen med forsøket på å utvikle pasientjournalen «Én innbygger – én journal» konkluderte Riksrevisjonen med at direktoratet ikke hadde styring på bruken av konsulentene og heller ikke tilrettela godt nok for overføring og oppbygging av kompetanse i egen organisasjon. Problemet var altså ikke at man brukte konsulenter, men hvordan man brukte dem. Kutt i bruk av konsulenter løser dermed ikke det underliggende problemet, nemlig svikt hos oppdragsgiver. Selv om staten skal løse oppgavene selv, må prosjektledelse beherskes. I tillegg må det bygges opp intern kompetanse på områder hvor mangel på kompetanse i arbeidsmarkedet allerede er et av de største problemene.
I stedet for å være et løsdriftsfjøs, kan staten velge å være et stutteri med avl og oppdrett av næringsliv. Det vil kreve en potent stat og et villig næringsliv.
Tore Frellumstad
Advokat i Abelia
