Døving – Sløving. Den har jeg ikke hørt siden barneskolen. Trygve Hegnar raljerer over min kronikk i Klassekampen om problemene med det frie boligmarkedet. Hegnar er søt når han blir sint. Fekter i hytt og gevær; Sløving, professor i floskler, sosialantropologen fra jungelen. Hva med å kalle ham Huggnarr. En gammel yppersteprest som ikke følger med i tiden.
Selv om Huggnarr nekter å forstå mitt poeng, er det sikkert mange av Finansavisens lesere som gjør det:
Problemet med et fritt boligmarked er som i spillet Monopol. Men i motsetning til i brettspillet, er hus og hoteller delt ut på forhånd gjennom institusjonen arv. 80 prosent selveiere, som Huggnarr ser som en suksess, betyr at 20 prosent står utenfor. Det driver prisene opp, og de 20 prosentene som står utenfor forblir leilendinger i generasjoner.
I min kronikk viser jeg hvordan Willoch og Høyre-regjeringen på 80-tallet var naive da de slapp boligmarkedet løs. Willoch trodde i likhet med Adam Smith på det gode i mennesket og at kapitalister ikke skulle være grådige, men gode mennesker som benyttet seg av sin kapital for det beste, og skape verdier.
Hvis alle skal eie sin egen bolig, kan ikke Ivar Tollefsen eie 7.000
I brødbransjen, som markedsliberalismen har vist til siden Smith, fungerer markedet svært godt. Det fører til bedre produkter og lavere priser. Men i boligbransjen fører det til at en million mennesker i Norge til stadighet blir utnyttet av bolighaier og det selveiende flertallet. De bor i kjipe sokkelleiligheter eller hos Fredensborg, og betaler det man i orwellsk nytale kaller «markedspris». Som i virkeligheten betyr at man kan være så grådig man vil så lenge folk kan betale. Og de må jo ha et sted å bo. Mitt poeng er at retten til å utnytte mennesker i nød må falle med pragmatisk, realitetsbehandlet politikk, ikke med teoretiske forestillinger som mistenkelig ligner religiøse dogmer.
Hvis alle skal eie sin egen bolig, kan ikke Ivar Tollefsen eie 7.000.
Jeg skjønner at Huggnarr blir sint når jeg tar fra ham livsløgnen. Men et fritt marked er bare løsningen i noen tilfeller. Den fundamentalistiske markedsliberalismens tid er over. Det amerikanske helsevesenet er skrekkens eksempel. Det er beviselig ingen god ide å ha et forsikringsselskap mellom deg og fastlegen.
PS: Jeg leste en amerikansk vitenskapelig artikkel om hvilke fagfelt som i minst grad leser andre fag. Økonomene var overlegne i sin mangel på bredde. Jeg vet ikke om det samme er tilfellet i Norge, men Huggnarr raljerer over min doktorgrad ut fra tittelen. Jeg vil anbefale ham å lese den.
Runar Døving
Professor ved Høyskolen Kristiania
(Innlegget er noe forkortet. Red.)