Publisert 23. jan. 2022 kl. 15.44
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 653 ord
– UBALANSERTE VIRKELIGHETSBILDER: Debatten blir svært populistisk, og problemstillinger tas ut av sammenhengen, skriver Ernst Ravnaas. Foto: Eivind Yggeseth
Det er ikke vanskelig å forstå at man kan føle det urimelig og urettferdig når man leser innlegg i media om at formuende aksjonærer tilsynelatende har skattespareordninger som gir dem fordeler lønnstakere ikke har, konkret ved at man slipper unna med 22 prosent skatt så lenge overskudd tilbakeholdes i selskapet. Først ved utdeling til eierne påløper utbytteskatt med opptil 35,2 prosent. Det beklagelige er at debatten blir svært populistisk, og problemstillinger tas ut av sammenhengen. Det skaper ubalanserte virkelighetsbilder.
Siden 1992 har det skjedd mange endringer, blant annet at utbytte ble gjort skattepliktig i 2005 – av en Høyre-regjering!
Skattereformen i 1992 ble gjennomført av en Ap-regjering, og bygget på at kapitalen kjenner ingen grenser. Beskatningen av kapital kunne derfor ikke være i utakt med nivået i andre land. I tillegg vektla man nøytralitet i kapitalbeskatningen: Uansett hvordan man organiserte seg og uansett hva man investerte i (unntatt privat) skulle beskatningen være den samme, slik at pengene gikk til de samfunnsøkonomisk beste prosjektene.
Derfor ble blant annet aksjonær og selskap sett på som ett «subjekt»: Mens selskapet betalte 28 prosent skatt på overskudd, ble utbytte til aksjonær skattefritt for å unngå dobbeltbeskatning. Logikken var at det skulle bli den samme beskatning om Hansen investerte direkte eller gjennom et aksjeselskap. Siden 1992 har det skjedd mange endringer, blant annet at utbytte ble gjort skattepliktig i 2005 – av en Høyre-regjering! Da økte samlet skatt betydelig.
De siste årene har man på politisk hold tilsynelatende glemt betydningen av en nøytral kapitalbeskatning. Fokus på beskatning av de rike har presset opp formuesbeskatningen vesentlig, og i tillegg ført til at utbytte fra og med 2022 beskattes med hele 35,2 prosent. Prinsippet om nøytralitet i kapitalbeskatningen og en kapitalbeskatning på nivå med andre land er forlatt.
At denne skjevheten i beskatningen gjør noe med hvordan det investeres, er utvilsomt
Et eksempel med hensyn til nøytralitet:
A investerer 10 millioner kroner i en utleieleilighet, B investerer 10 millioner kroner i et aksjeselskap. Begge investeringene gir et overskudd på 1 million. A må betale 22 prosent skatt og sitter igjen med 780.000 kroner. B får langt mindre igjen når overskudd tas ut av selskapet: 220.000 i selskapsskatt, og av de 780.000 B mottar, må det betales 274.000 i utbytteskatt. B vil med andre ord bare sitte igjen med 506.000 kroner! At denne skjevheten i beskatningen gjør noe med hvordan det investeres, er utvilsomt.
A kan også investere titalls millioner på andre måter enn i aksjer uten å bli definert som næringsdrivende, og unngå utbytteskatten. Avkastning på obligasjoner og bankinnskudd beskattes for eksempel kun med 22 prosent, uansett hvor rik långiver er. Men låner vedkommende pengene til et AS, blir det opp mot 50 prosent skatt også på renteinntektene (beskattes som utbytte).
I forbindelse med 1992-reformen var man svært opptatt av å ha en kapitalbeskatning på et nivå som var internasjonalt konkurransedyktig. Begrunnelsen var at kapitalen flyter fritt mellom land, og kapitaleiere kan i tillegg flytte fra Norge, hvilket gjør at vi ikke kan ha vesentlig dårligere rammebetingelser enn i Europa forøvrig.
Den internasjonale dimensjonen er rimelig fraværende i debatten nå. Den skjerpede inntekts- og formuesbeskatning av aksjonærer, som faktisk tar betydelig risiko ved å stille sine penger til disposisjon for næringslivet, innebærer at de blir beskattet vesentlig hardere enn de som investerer direkte i obligasjoner, finansielle papirer, utleieleiligheter, og mer enn om man hadde flyttet til Sverige eller andre land i Europa.
Om man vil det beste for Norge, kan man ikke unnlate å hensynta dette ved en vurdering av skattesystem og skattenivå. Det fordelingspolitiske fokuset er forståelig og viktig, men kan ikke overskygge at vi er nødt til å se på internasjonal konkurranse om kapital og kapitaleiere. For å sikre verdiskapningen i Norge de neste tiårene trenger vi rammebetingelser som sikrer at fremtidens kapitaleiere velger å etablere seg selv og sine virksomheter her i landet.
Ernst Ravnaas
Partner i SANDS Advokatfirma