Publisert 4. feb. 2022
Lesetid: 3 minutter
Artikkellengde er 687 ord
OVERBEITE: Der en på 1950-tallet så store flater dekket av hvit reinlav, er det nå knapt lav igjen. Vidda er blitt en svart ørken, skriver artikkelforfatteren. Foto: Dreamstime
Myte nummer 1: Reindriften er en presset næring
Faktum er at reindriften er en næring i sterk vekst. I 1939 var det 66.000 rein i Finnmark, i 1959 90.000 og i 2010 180.000 tamrein (Nina-rapport 672).
Myte nummer 2: Reindriften har mistet store beitearealer
Reineiere har siden 1600-tallet forsøkt å presse ut den fastboende befolkningen ved å drive reinen inn på arealer som er benyttet av disse. Så langt tilbake som til 1620 finnes domsprotokoller som fastslår at reineierne skal holde dyrene borte fra de fastboendes engslåtter. I Finnmark var de fastboende på denne tiden fiskerbønder, hovedsakelig fjordsamer, som levde av fiske og småskalajordbruk. Dette var rettstilstanden helt frem til 1950-tallet. Det å se rein der det var kystnært jordbruk var en sjeldenhet.
I Hammerfest by prøver en å holde reinen ute ved hjelp av gjerder, uten hell. Reinen beiter overalt
I Kvalsund, der det nå planlegges kobberdrift med deponering av overskuddsmasse i Repparfjorden, så vi på 1950-tallet kun rein når de ble drevet til og fra sommerbeite. Da fantes det her et hundretall småbruk. Nå er det knapt et bruk igjen.
I samme takt som brukene forsvant, overtok reindriften arealene, kostnadsfritt. Ifølge jordbrukstellingen i 1939, var det 4.701 bruk i Finnmark. I 2021 var det cirka 300 bruk igjen. Reindriften har slik utvidet sitt beiteareal betraktelig etter den siste verdenskrig, med hundrevis av kvadratkilometer. I Hammerfest by prøver en å holde reinen ute ved hjelp av gjerder, uten hell. Reinen beiter overalt. At reineierne har mistet store beitearealer er derfor ikke korrekt, tvert imot. Dette bekreftes også av det faktum at de har tilnærmet doblet reinantallet de senere år.
Myte nummer 3: Reinnæringen drives i pakt med naturen
Når reinantallet økes med tilnærmet 100 prosent, burde det tilsi at beitegrunnlaget er økt i tilnærmet samme grad. Rett nok er beitegrunnlaget økt betraktelig, men ikke på langt nær fordoblet. Tidligere tilpasset naturen beiteflokken til beitegrunnlaget. Ble det for lite mat, sultet dyrene i hjel. Grusomt, men slik er naturen. I dag fôres en stor del av reinen om vinteren som vanlige husdyr.
Myte nummer 4: Reindriften og samene som driver denne, hverken høres eller etterlater spor i naturen
Reindriftsutøverne går ikke lenger. De kjører. Om sommeren med ATV og om vinteren med snescooter. I en del distrikter brukes sågar helikopter til å samle og drive rein. Dette høres svært godt. En ATV etterlater også spor som kan være synlige i generasjoner.
Reindriftsutøverne tilhører den samiske eliten, de med penger og politisk makt
I tillegg har de store reinflokkene, med tilhørende overbeiting, forandret vidda. Der en på 1950-tallet så store flater dekket av hvit reinlav, er det nå knapt lav igjen. Vidda er blitt en svart ørken. Dette er naturødeleggelse i stor skala. I tillegg kommer tusenvis av kilometer med reingjerder. Reindriften fått gjennom at ulven skal utryddes i områder med tamrein. Hva med å gjenopprette naturen der vi mennesker har ødelagt denne?
Myte nummer 5: Tamreinen skyr områder der det er kraftlinjer og vindmøller
«Sluttrapport VindRein og KraftRein» er en undersøkelse utført av Universitetet i Oslo og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i 2014. En har her studert effekter av vindparker og kraftledninger på frittgående tamrein og villrein. Hovedfokuset har vært på arealbruk.
Inngrepene som er gjort ligger innenfor tre ulike tamreinområder. Prosjektet i Kjøllefjord vindpark startet i 2005. Observasjonene startet før anlegget ble etablert, under anleggsarbeidet i 2006 og avsluttet i 2010. Resultatene herfra er meget klare. «Det ble ikke dokumentert noen beiteunnvikelse.» og «Tendensen for reinens totale bruk av halvøyene, målt ved telling av ekskrementer, viste en økning i bruk av begge halvøyer gjennom studieperioden på tross av at vindparken ble etablert».
I de fire andre anleggene er konklusjonen omtrent likelydende. Disse anleggene venner reinen seg til etter kort tid. At reindriften mister disse arealene som beite, er derfor tvilsomt.
Reindriftsutøverne tilhører den samiske eliten, de med penger og politisk makt. Skal den samiske kulturen overleve, kan en ikke bare satse på eliten, men også på det øvrige samiske samfunn. Den sjøsamiske kulturen er i ferd med å forsvinne. Deres hevdvunne rettigheter blir redusert, og få taler sjøsamenes sak. Er ikke denne kulturen eksotisk nok?
Jan Wengen
Vadsø