Stortinget behandler for tiden et forslag om endringer i straffelovens regler om inndragning. Inndragning innebærer at en person fratas penger eller andre verdier som stammer fra en straffbar handling (utbytte). Hensikten er at det ikke skal lønne seg å begå kriminalitet.
Inndragning regnes ikke som straff, men som en «strafferettslig reaksjon». Påtalemyndigheten må bevise at tiltalte har oppnådd et ulovlig utbytte, og at dette utbyttet stammer fra en straffbar handling. Det er det strafferettslige beviskravet som gjelder, det vil si bevist «ut over enhver rimelig og fornuftig tvil». I visse tilfeller er det adgang til å legge bevisbyrden over på tiltalte, men bare i alvorlige straffesaker med betydelig vinningspotensial (utvidet inndragning).
Fra et forsvarerperspektiv er vår klare oppfordring at departementet ikke bør gå inn for å senke beviskravet for inndragning, ut over det som allerede er gjort for utvidet inndragning.
Et lavere beviskrav innebærer en risiko for at myndighetene inndrar verdier eller gjenstander som er ervervet helt lovlig. Dette vil bryte med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Det er et etablert prinsipp i norsk strafferett at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme den tiltalte til gode.
Det strenge beviskravet for inndragning er ofte utfordrende for politi og påtalemyndighet. Til tross for at lovgiver har utvidet inndragningsadgangen de siste årene, har ikke det ført til særlig flere inndragningsdommer.
Straffelovrådet foreslo derfor å utvide inndragningsadgangen ytterligere. Rådet mener inndragning bør tillates uten at det påvises sammenheng mellom utbyttet og en konkret straffbar handling. Rådet brukte som eksempel at politiet i «kriminelle miljøer» kommer over dyre gjenstander som klokker, smykker, solbriller eller klesplagg, som det fremstår som helt urealistisk at skal være anskaffet på lovlig vis.
Er det verre for en person å sone en kortere fengselsstraff enn å leve med en tyngende gjeld som kan vare livet ut? Svaret er nei
Forslaget fikk ikke tilslutning fra Justisdepartementet.
Departementet har derimot vist interesse for andre regelendringer som vil gi mer effektiv inndragningspraksis. Flere høringsinstanser, blant annet Økokrim, har argumentert for at beviskravet for inndragning bør være klar sannsynlighetsovervekt. Det betyr at man vil erstatte det strafferettslige beviskravet med et sivilrettslig beviskrav. Departementet har varslet at det vil komme tilbake til spørsmålet.
Grensen mellom inndragning og straff kan være vanskelig å trekke, og spørsmålet har vært oppe til behandling i Høyesterett og i Den europeiske menneskerettsdomstolen flere ganger.
Den som blir idømt inndragning, vil utvilsomt kunne oppleve inndragningen som straff – uavhengig av om det kalles noe annet på papiret. Inndragning kan være svært inngripende for personen/selskapets økonomi. Det skal svært mye til for at inndragningsbeløpet lempes, selv om gjerningspersonen ikke lenger har pengene i behold, eller inndragningen kan medføre konkurs.
Hensynet til effektivitet kan ikke settes høyere enn hensynet til rettssikkerhet
Et lavere beviskrav kan også føre til risiko for stigmatisering ved at man anses som skyldig, selv om det vanlige beviskravet i straffesaker ikke er oppfylt.
Er det egentlig verre for et selskap å bli dømt til å betale bøter (som er straff), enn å tåle inndragning? Er det verre for en person å sone en kortere fengselsstraff enn å leve med en tyngende gjeld som kan vare livet ut? Svaret er nei. Av den grunn bør det strafferettslige beviskravet for det som i realiteten er og oppfattes som en strafferettslig reaksjon opprettholdes.
Som blant andre Advokatforeningen har påpekt, kan et lavere beviskrav også gi risiko for at bevisbyrden for at et utbytte stammer fra en lovlig handling, skyves over på den tiltalte. Dette ville ikke være i tråd med prinsippet om at bevisbyrden påhviler påtalemyndigheten. Dessuten gir hjemmelen for utvidet inndragning allerede mulighet til å legge bevisbyrden på tiltalte i alvorlige saker. Dermed kan man sette spørsmålstegn ved behovet for en lempeligere bevisregel for alminnelig inndragning.
Hensynet til effektivitet kan ikke settes høyere enn hensynet til rettssikkerhet, og beviskravet for inndragning bør beholdes slik det er.
Emilie Hulthin
Advokatfullmektig i Advokatfirmaet Hjort
Celine Krogh Fornes
Advokat i Advokatfirmaet Hjort
