Havvind skal sikre et industrieventyr, skal vi tro ledende politikere. Regjeringen har lansert to store utbygginger. Den ene er Utsira Nord, som skal ha en maksimal kapasitet på 1.500 MW med flytende turbiner. Den andre er Sørlige Nordsjø II, som skal ha inntil 3.000 MW med både flytende og bunnfaste turbiner. Første fase er halvparten, og med 1.500 MW effekt skal vindparkene i gjennomsnitt kunne gi 7 TWh strøm, som tilsvarer forbruket til omtrent 460.000 husstander.
Det fascinerende er at man atter en gang overser grunnleggende fysiske realiteter. Begge anleggene møter de samme værsystemene som hovedtyngden av vindkraftanleggene i Vest-Europa. Det betyr at når det blåser mye, vil de produsere mye, og kanskje så mye slik at man får negative priser. Når det ikke blåser, er det derimot stille overalt, og vi får høye priser. Dette betyr store behov for balansekraft, som i 26 OECD-land er gasskraft, og det kan fort bety import. Summen av dette er svært varierende strømpriser.
For å forstå «industrieventyret», kan vi bruke data fra ledende vindindustrikonsern (DEME Group, GE Renewable Energy, Fugro, MHI Vestas Offshore Wind, Ørsted, Siemens Gamesa Renewable Energy, Siemens Power Transmission and Distribution, Vattenfall og flere). Investeringskostnadene er omtrent 28 millioner kroner pr. MW installert kapasitet, og derved nesten 50 milliarder pr. havvindkraftanlegg. Inkludert fase II på Sørlige Nordsjø II, blir det nesten 150 milliarder kroner. Dette er før finanskostnader og eventuelle prosjektutfordringer.
Dessuten trenger ikke kjernekraft balansekraft og store arealer som gir arealkonflikter
I kjernekraftbransjen kalles disse kostnadene «overnight-kostnader». De laveste oppnås ved å bygge en sørkoreansk AP1000 til 19 millioner kroner pr. MW. I USA ligger kostnadene på omtrent det doble, men kjernekraftanlegg kan bli 80 år gamle mens estimert levetid for vindkraft kun er 25 år. Et nedbetalt kjernekraftanlegg vil derfor produsere elektrisitet i over 50 år til kun 3,5 millioner kroner pr. MW . De gjennomsnittlige levetidskostnadene er derfor mye lavere for kjernekraft enn havvind. Dessuten trenger ikke kjernekraft balansekraft og store arealer som gir arealkonflikter.
Når det gjelder industripotensial i Norge, gir et 1.000 MW kjernekraftanlegg omtrent 750 faste arbeidsplasser . I tillegg skapes omtrent fem ganger så mange arbeidsplasser i lokalmiljøet. Ser vi på hele livsløpet, skapes omtrent 200.000 årsverk pr. kjernekraftanlegg. Dette gir 200 årsverk pr. MW kapasitet gjennom livsløpet.
Til sammenligning sysselsatte alle norske vindkraftanlegg i 2020 kun 1.821 årsverk , der de fleste er knyttet til utbygging, og minimalt med andre arbeidsplasser. La oss likevel anta at sysselsettingen holdes likt i levetiden. Det gir bare 45.525 årsverk. Med en installert kapasitet på 3.977 MW fordelt på 1.164 vindturbiner, gir dette 11 årsverk pr. MW gjennom livsløpet.
Havvind vil selvsagt ha et langt mer avansert understell enn landbasert vindkraft, men flytende understell er relativt lett å bygge og kommer neppe til å gi mye eksport. Så er det selvsagt mindre komponenter som vil gi eksport, men dette blir neppe det industrieventyret som skisseres.
Det finnes ingen faktabaserte argumenter for å velge havvind over kjernekraft. Den feilslåtte energipolitikken de siste 15 årene har gitt Norge strømprisrekord på strømprisrekord den senere tid. Det burde kanskje få de fleste til å forstå at løsningen ikke er å fortsette som før?
Jan Emblemsvåg
