EU-kommisjonen la nylig frem en plan for hvordan man kan erstatte russisk energi i Europa. I dag står Russland for hele 40 prosent av gassimporten, 27 prosent av oljeimporten og 46 prosent av kullimporten til EU. Målet er at EU innen 2030 skal klare seg uten russiske leveranser. Erstatningene skal være økte investeringer i fornybare energikilder som sol og vind, samt økt produksjon av biogass og grønt hydrogen.
Når hele 40 prosent av Europas forbruk av naturgass, og 27 prosent av oljen kommer fra Russland, sier det seg selv at det nå blir problemer
Hvorfor har Europa bundet seg så tett til Russland? Hvorfor har ikke EU-landene sørget for større grad av selvstendighet innen energi?
Det skyldes flere sammenfallende forhold, både Europas overgang fra kull til gass i industrien og kraftproduksjon, manglende utbygging i europeiske gassfelt, og sist, men ikke minst troen på at Russland for alltid ville være en billig og stabil leverandør.
Europas manglende diversifisering og avhengighet til russisk energi ble spesielt påfallende i dagene før og etter invasjonen. I løpet av det første døgnet kunne man flere steder lese om at EU, Storbritannia og USA hadde kjøpt 3,5 millioner fat med olje og raffinerte produkter fra Russland. Verdier på over 350 millioner dollar. I tillegg kjøpte Vesten gass for 250 millioner dollar, pluss råvarer som aluminium og kull for flere titalls millioner dollar. Totalt fikk Russland mest sannsynlig inn 700 millioner dollar – svimlende 6,2 milliarder kroner.
Samtidig med denne handelen kom det oppfordringer til Europa om å straffe Russland ved å stoppe alle kjøp av energi. I stedet reagerte flere europeiske energiselskaper med å kjøpe mer naturgass. Selv om Europas ledere nå har summet seg og viser tydelig vei, kan man lett forestille seg hvordan de vil bli dømt av fremtidens historikere.
Beslutningen om å stenge atomkraftverk kan vise seg å bli det største feiltrinnet i Europa i nyere tid
Lange kontrakter og få alternative leverandører gjør det vanskelig for bransjen å snu seg raskt. Når hele 40 prosent av Europas forbruk av naturgass, og 27 prosent av oljen kommer fra Russland, sier det seg selv at det nå blir problemer.
Bruk av naturgass til kraft- og industriproduksjon har de siste årene økt betraktelig, både på grunn av reduksjon i kullkraft, men også som et resultat av stengning av tyske atomkraftverk. Reduksjon av kullkraftproduksjon har vært viktig som tiltak i klimagassreduksjonen, men beslutningen om å stenge atomkraftverk kan vise seg å bli det største feiltrinnet i Europa i nyere tid, både for kraftproduksjon og klimatiltak.
Tiltakene frem til 2030 er mangesidige. Fornybar kraftproduksjon pågår allerede i et visst omfang, men må intensiveres, spesielt utvikling av havvind i Nordsjøen. I tillegg må nett bygges ut betydelig for transport av ny fornybar energiproduksjon, grønt hydrogen må etableres med energilagring, og det må omstilles til flytende gass. Digitalisering og smart programvare kan bidra til fleksibilitetsløsninger, energieffektivisering og samhandling. Samlet er tiltakene mange og gode, men trues også av svake incentiver, lav investeringsvilje, byråkrati og manglende reguleringer. Det avgjørende for Europa er at alle land samarbeider om denne utviklingen, for isolerte beslutninger for hvert land er langt i fra optimalt.
I lys av denne krisen må Norge (dessverre, i et klimaperspektiv) fortsette olje- og gassproduksjonen, for å bidra til å sikre Europas tilgang på nødvendig energi. Det er vår forpliktelse til fellesskapet å forvalte og tilby disse ressursene.
Norges produksjonsprognoser er fallende fra og med 2025, og det bør derfor vurderes nye felt eller utvikling av eksisterende felt for å kunne bidra ytterligere. Samtidig må det investeres i fornybare energikilder som havvind og landvind, effektivisering og utbygging av vannkraft og styrking av nettet både i Norge, og for utveksling med Europa. Dette er ikke tiden for å isolere Norge i energispørsmålet.
Jens Haug
Produkt- og plattformdirektør i Embriq
(Embriq leverer IT-løsninger til blant annet energibransjen. Red.)
