NHO, LO, politikere og noen økonomer hevder stadig at frontfagmodellen er viktig for norsk økonomi. Men i det siste har denne modellen gjort at store grupper i offentlig sektor ikke lenger klarer å rekruttere den arbeidskraften den trenger. Den gjør det også umulig å rekruttere de rette. Modellen må endres og tilpasses utfordringene kompetansesamfunnet står overfor.
Frontfagmodellen ble etablert under helt andre forhold enn i dag. Frontfagmodellen er en særnorsk konstruksjon som setter markedet for lønnsdannelsen ut av spill.
Vi har i dag et stort oljefond og store valutareserver bygget opp gjennom store overskudd i utenrikshandelen, som gjør at det i nær fremtid ikke bør være konkurranseutsette næringer alene som skal bestemme lønnen til alle. Det er ikke rimelig at en liten del av arbeidsstyrken skal legge rammer for lønnen til alle andre. Og det er mindre viktig nå enn for 20–30 år siden.
Konkurranseevnen er ikke bare avhengig av lønns- og prisnivået i Norge, men også av valutakursutviklingen, produktiviteten og utdanningssystemet, i tillegg til andre faktorer. Minst like viktig er den generelle økonomiske politikken og rammevilkårene for produktivitet og verdiskaping.
En kronestyrking har ofte større negativ betydning for konkurranseevnen enn lønnsutviklingen i Norge. Men under de årlige lønnsforhandlingene kan det virke som om det bare er lønnsnivået som betyr noe.
Konkurranseevnen er også i stor grad påvirket av pengepolitikken og utførelsen av finanspolitikken. Vi blir stadig mer avhengige av et godt utdanningssystem som gir kompetansen og produktiviteten norsk næringsliv er avhengig av. Denne kompetansen er og blir hovedstyrken i vår fremtidige konkurranseevne, til tross for et lønnsnivå som ligger over gjennomsnittet i OECD.
Verdiskaping handler ikke bare om eksport. Verdiskaping oppstår så lenge det er et behov for en vare eller tjeneste som noen er villige til å betale for. Eksport er først og fremst viktig for å skaffe valuta til import. En konsulent som selger kunnskap til en eksportbedrift i Nord-Norge for 2 millioner kroner gir like høy verdiskaping som en eksportert av varer for 2 millioner kroner direkte til utlandet. Oljefondet sørger for nødvendig valuta.
Utdanningsgruppene i offentlig sektor konkurrerer blant annet med funksjonærene i industrien. Industrifunksjonærene, ingeniører og de som jobber i finansnæringene har en lønn som ligger 200.000–300.000 kroner over tilsvarende grupper i offentlig sektor.
OECD-rapporten «Education at a Glance» viser at lønnen til norske lærere ligger godt under lønnen til lærere i andre nordiske land, og godt under OECD-snittet. Dette gapet, som stadig blir større, er ikke mulig å tette med dagens modell, og vil sannsynligvis bare øke dersom lønnsmodellen blir praktisert som i dag.
Det virker som arbeidsgiverne i offentlig sektor bruker den snevre forståelsen av modellen til å holde lønningene nede og spare kostnader. Det vil over tid bli et problem for norsk økonomi. Vi får ikke nok arbeidskraft der behovet er, og aller minst de «rette folkene». Norsk økonomi tåler at det i enkelte år blir prioritert å gi et noe større lønnstillegg for grupper der det er vansker med å rekruttere godt kvalifisert arbeidskraft.
Innlegget er noe forkortet, red.
Einar Magne Skeide
Ulsteinvik
