Hvem vil gå foran?

Politikernes bekymring for maktkonsentrasjon i dagligvarebransjen, har skapt overskrifter i flere år nå. En av flere bransjestudier viser at NorgesGruppen på grunn av sin dominerende markedsposisjon har 15 prosent lavere innkjøpspriser enn konkurrentene på mange produktgrupper.

For å gjenopprette mer rettferdig konkurranse støtter nå et flertall av politikerne på Stortinget regulering av priser og marginer. Dette blir som å rygge inn i fremtiden og bevege seg bort fra markedsøkonomi og over mot planøkonomi.

Markedsøkonomi er basert på fri konkurranse under like vilkår, «Level Playing Field». Konkurranseelementet driver utviklingen fremover med effektivere arbeidsprosesser og nye produkter. De beste selskapene øker sine markedsandeler. Hvis et selskap oppnår en dominerende markedsposisjon trues konkurransen og dynamikken i sektoren. Konkurransetilsynets oppgave er i slike tilfeller å igjenopprette fri konkurranse på like vilkår.

Så langt tilbake som i 1919 ble monopolisten Standard Oil oppdelt i 34 mindre oljeselskaper. I 1984 ble den statlige monopolisten American Telephone and Telegraph delt i syv teleselskaper, såkalte «Baby Bells». Begge, meget vellykkede oppdelinger som resulterte i likere konkurransevilkår, mer dynamikk og høyere vekst.

En generell regel er at med markedsandeler over 30 prosent, vil monopol- og oligopolstrukturer i økende grad begrense konkurransesituasjonen. Mye tyder på at i dagligvarebransjen i Norge bør ingen aktør ha mer enn 25 - 30 prosent markedsandel.

NorgesGruppen har en klart dominerende markedsposisjon med 44 prosent av dagligvarebransjen i 2021. Hvor går grensen før Konkurransetilsynet krever strukturelle grep, 50, 60 eller 100 prosent markedsandel?

Norske politikere synes å være enig i at problemet i dagligvarebransjen er for mye maktkonsentrasjon. Men de synes å ha vanskelig for å invitere til en debatt om behovet for en omstrukturering av NorgesGruppen. Maktkonsentrasjon løses best med strukturelle grep og ikke med pris og marginreguleringer.

Sannsynligvis står vi her ovenfor en såkalt «vinn-vinn»-situasjon. Eierne av NorgesGruppen kan selv ta initiativet til å dele opp konsernet og selge visse enheter. Derigjennom kan de bidra til å øke konkurransekraften i dagligvarebransjen samtidig som de frigjør egen kapital for reinvestering i mer fremtidsorienterte vekst bransjer som klima og miljø, teknologi, infrastruktur, helse og mat.

Aker-gruppens strukturelle utvikling kan være av interesse. Selskapet er i kontinuerlig forandring fra opprinnelig å være et markedsledende norsk skipsverft med 48 prosent markedsandel i Norge til i dag en global aktør innen utvalgte bransjer. Kanskje NorgesGruppen kan bevege seg fra å være en strukturell bremsekloss i norsk dagligvarebransje til å bli en ledende internasjonal aktør innen utvalgte fremtidsbransjer.

Her er en oppfordring til politikere, Konkurransetilsynet, familien Johannson som majoritetseier av NorgesGruppen og investeringsbanksjefer. Vær med å snu problemet med maktkonsentrasjon i dagligvarebransjen til en mulighet, til en vinn-vinn-situasjon for både samfunn, eiere og ansatte. Hvem tar lederrollen?

Sven O. Hegstad. Foto: Privat

Sven O. Hegstad

Harvard MBA og Investor