Nei, vi snakker ikke om årets russefeiring, men investeringsbonanzaen på norsk sokkel. Bedriftsbanken SEB anslår at det vil komme 32 utbyggingsplaner i Nordsjøen og Barentshavet i år – like mange som de fem foregående årene til sammen. Totalt er disse planene verdt mer enn 340 milliarder kroner.
Det er takket være oljeskattepakken som ble vedtatt i kriseåret 2020. Pakken skulle stimulere til fortsatt aktivitet og investering på norsk sokkel, selv da oljeprisen kollapset til 20 dollar fatet. To år senere, etter et første kvartal med rekordresultater i olje- og gassbransjen, diskuterer flere politiske partier justeringer av ordningene som ble innført.
Det var riktig grep i en krevende tid der myndighetene måtte ta raske beslutninger for å redde arbeidsplasser. Nå, to år senere, er det riktig å ta en ny titt på oljeskattepakken
Slik som med pandemien generelt, er det lett å stille etterpåkloke spørsmål om oljeskattepakken ble håndtert på riktig måte. Likevel – det var riktig grep i en krevende tid der myndighetene måtte ta raske beslutninger for å redde arbeidsplasser. Og nå, to år senere, er det riktig å ta en ny titt på oljeskattepakken.
I dag er bildet annerledes, men ikke mindre komplisert. På den ene siden er det ikke lenger arbeidsledighet som truer, men mangel på arbeidskraft. På den andre siden vil prosjektene som nå planlegges på norsk sokkel være viktig for europeisk energisikkerhet på lang sikt, sett krigen i Ukraina og Europas valg om å gjøre seg uavhengig av russisk olje og gass.
Oljeskattepakken og prosjektene den gir liv til, må brukes optimalt for å sikre konkurransekraft for norsk industri og velferdsstaten i tiårene framover.
Hvis vi skal enes om noe, må det være dette: Oljeskattepakken og prosjektene den gir liv til, må brukes optimalt for å sikre konkurransekraft for norsk industri og velferdsstaten i tiårene framover.
Disse feltene vil skape arbeidsplasser, energi og verdier i flere tiår. Det gir oss handlingsrom. Feltene må bli verdensledende innen effektiv, digitalisert olje- og gassproduksjon. Teknologien som må utvikles for å lykkes med dette, kan både bli en verdifull eksportvare og overføres til grønne industrier.
Når man står midt i en fest, er det ikke rart at hverdagens ansvar virker fjernt.
Da Norge våknet dagen etter en av tidenes 17. mai-feiringer, satt Belgia, Danmark, Nederland og Tyskland i toppmøte om å øke satsingen på havvind i Nordsjøen til minst 150 gigawatt innen 2050—nesten fem ganger så mye energi som vannkraftindustrien her til lands produserer.
Norge var ikke til stede, noe som er litt typisk når det gjelder havvind. Slik som mange elever, risikerer Norge å ikke få karakter i faget på grunn av høyt fravær. Sammenlignet med de andre landene som grenser til Nordsjøen, er Norges ambisjoner fram mot 2030 verst i klassen, ifølge McKinsey.
Målene er satt. Nå må vi gå fra «hva» til «hvordan»
Regjeringens mål om 1500 havvindmøller innen 2040 er et steg i riktig retning, men ikke nok. Det er det samme som å si at vi skal kutte utslipp med 55% innen 2030, og nå netto null utslipp innen 2050, men uten noen konkrete grep bak målene.
Målene er satt. Nå må vi gå fra «hva» til «hvordan». Da trenger vi politiske grep, detaljerte handlingsplaner og insentivordninger som vil trigge enda større investeringer i fremtidens industrier—havvind, hydrogenproduksjon, karbonfangst og -lagring, industriell software, og mye mer—enn det vi nå ser i olje- og gassnæringen.
Norge har mye til felles med et russekull. Vi har store planer for fremtiden, og alt ligger til rette for at vi skal gjøre det stort. Veien dit er dog fortsatt litt i det blå.
John Markus Lervik
Direktør for strategi og utvikling i Cognite
