Hvordan Vesten kan tape den nye kalde krigen

Overgangen til fornybar energi er ikke kun en overgang fra et energisystem til annet. Det er også en transformasjon med store sosiale, økonomiske og politiske implikasjoner.

Geografisk konsentrasjon av verdens olje og gass ressurser har hatt betydelig innvirkning på velstanden og sikkerheten til en rekke nasjoner. Ved å forlate et fossilt energisystem, betyr dette en overgang til et mineralbasert energisystem.

Det er derfor naturlig å spørre seg hvorvidt mineralene i fremtiden vil få den samme geopolitiske betydning som mineraler har hatt.

Grønne energisystemer er mer mineralintensive enn fossile energisystemer. En elektrisk bil krever seks ganger mer mineraler enn et fossilt kjøretøy, og en havvindfarm krever 13 ganger mer mineraler enn et gasskraftverk av samme størrelse. Vi må også i løpet av de neste 20 årene utvinne like mye kobber som vi har gjort de seneste 5.000 årene.

Mineralene er byggesteinene i all moderne teknologi. Bedre metoder for separasjon og raffinering av mineraler, har muliggjort bruk av flere mineraltyper. Dette har gitt oss nye produkter, med nye egenskaper og muliggjort teknologiske nyvinninger.

Dersom verden skal oppfylle sine klimamålsetninger vil produksjonen av mineraler som litium, grafitt, kobolt og nikkel økes 20 – 45 ganger innen 2040. Med mineraler som de viktigste byggesteinene i de fornybare energisystemene, begynner det grønne skiftet å endre farge til rødt.

Olje- og gassressursene er spredt utover de store verdensdelene, med USA, Midtøsten og Russland som de store aktørene. Produksjonene av de energiomdannende mineralene er derimot betydelig mer konsentrert. Det kritiske behovet for disse mineralene vil øke den globale avhengigheten av disse nasjonene og bidra til at det geopolitiske spillet endres.

I dag kontrollerer Kina 90 prosent av verdens produksjon av «sjeldne jordarter», 50-70 prosent av litium produksjon, 40 prosent av kobberproduksjonen, 35 prosent av nikkelproduksjonen, og 70 prosent av verdens produksjon av kobolt.

«Made in China 2025» er kommunistpartiets strategi for å etablere Kina som en global, high-tech supermakt. 10 industrisektorer får, som et ledd i denne strategien, betydelig støtte, gunstig beskatning, gode reguleringsvilkår og statlig finansiering.

Industrisektoren «Nye materialer» anses som fundamentet for de øvrige ni sektorenes suksess (Romfart, Robotikk, Informasjonsteknologi, Ocean Technology, Jernbane, Medisin og Jordbruk). En vellykket utvikling av denne sektoren vil lede til suksess i de øvrige sektorene.

Kinas verdsettelse av mineraler, og deres industrielle applikasjoner, kan dateres tilbake til Kinas syvende femårsplan (1985-1990). Denne gjorde en prioritet ut av å utvikle forskning og produksjon av nye materialer for innlands forbruk og eksport. Landet har som følge av dette flere patenter enn resten av verden til sammen.

Dagbladet kunne nylig avsløre at flere norske forskere ved NTNU samarbeider det kinesiske universitetet National University og Defence Technology. Norge er langt fremme på mange områder, og selvfølgelig vil Kina forsøke seg å tilegne seg den kompetansen vi sitter på. Men som Ståle Ulriksen, Forsker ved Sjøkrigsskolen uttalte: «Hvis man jobber med et institutt som er en del av Kinas forsvar, så vet man hva de er ute etter. De er ikke ute etter å lage leketøy».

Den norske regjeringen ønsker gjennom sin grønne plattform å etablere en samlet verdikjede for batterier. Denne skal involvere alt fra mineralutvinning til resirkulering av batterier. Etableringen av en mineralforsyningskjede uavhengig av Kina, er kritisk om NATO og vesten skal opprettholde sitt teknologiske overtak.

Det er enorme mineralforekomster på norsk sokkel. Ifølge oljedirektoratet er konsentrasjonene av litium 20-80 ganger høyere enn konsentrasjonene i de mest produktive gruvene på land. Konsentrasjonene av kobber er åtte ganger høyere, og mengden kobolt og sjeldne jordarter mer enn det dobbelte av hva man finner i Atlanterhavet og Stillehavet.

Samtidig som man ved NTNU og andre universiteter i Norge jobber med å identifisere disse forekomstene og utvikle teknologiske løsninger for at vi skal kunne nyttiggjøre oss av dem, sitter altså norske forskere og deler informasjon med Kina, som har definert «Nye Materialer» og «Ocean Technology» som de viktigste elementene i sin strategi for å bli en global høyteknologisk supermakt.

«Forkastelig», sier Ståle Ulriksen. Forkastelig sier jeg, og legger til at det er synd at det er våre beste hoder som sist skal innse at de er i ferd med å selge sjelen.

I NATOs nye strategiske konsept ble Kina pekt på som en trussel mot alliansens interesser, sikkerhet og verdier. De fleste tegn i tiden signaliserer en mer bipolar verdensorden, og dermed blir det naturlig å vende tilbake til kjernespørsmålet: Vil mineraler i fremtiden få den samme geopolitiske betydning som fossile ressurser har hatt? Kina synes å mene det.

Andreas Svanlund, Seabed Solutions Foto: Privat

Andreas Svanlund

Seabed Solutions