Er restriksjoner på strømeksporten lov?

Regjeringen planlegger å begrense eksporten av strøm. Detaljene på hvordan det skal gjøres er få, men rettslig er det klare begrensninger på handlingsrommet.

Restriksjoner på strømeksporten vil, om det i det hele tatt er juridisk mulig, kun la seg gjøre for et svært begrenset omfang og tilfeller, i korte tidsperioder og forutsetter tiltak som skal løse de grunnleggende problemene i kraftsystemet.

Elektrisitet utgjør en «vare» i EU-rettspraksis. EØS-avtalen forplikter Norge til fri bevegelse av varer og det gjelder et forbud mot eksportrestriksjoner.

Det finnes en snever adgang til å gjøre unntak fra forbudet mot eksportrestriksjoner, men slike unntak må begrunnes i grunnleggende hensyn, som sikkerhet eller vernet om menneskers liv og helse og det må ikke finnes andre, mindre inngripende tiltak som kan gjennomføres i stedet.

Det finnes altså en teoretisk mulighet for en svært begrenset restriksjon på strømeksport i tilfeller med nærliggende risiko for akutt strømmangel på kritiske tider av året uten andre potensielle alternativer for å sikre strømforsyningen. Satt på spissen: Det er lov med eksportrestriksjoner hvis det er den eneste måten å sikre at man får helsemessig forsvarlige innetemperaturer, samt å ivareta kritiske samfunnstjenester.

Basert på det som er kommet fra regjeringen så langt, skal eksportrestriksjoner knyttes til fyllingsgraden i vannmagasinene. Hvis fyllingsgrad skal begrunnelse en eksportrestriksjon, må fyllingsgrad under et gitt nivå faktisk medføre reell risiko for liv, helse eller sikkerhet.

Om en slik tilnærming vil lykkes er usikkert. Ivaretakelse av kraftbalansen er i stor grad regulert og kan reguleres ytterligere. Adgangen til å begrense eksporten vil i beste fall være siste utvei etter at andre sikkerhetsmekanismer er brukt.

Videre medfører den snevre adgangen til å gjøre unntak trolig at EU samtidig vil kreve at det iverksettes konkrete tiltak med angitte frister for å bedre den nasjonale kraftbalansen. Stortingets vedtak i forbindelse energimeldingen vil ikke være tilstrekkelig konkrete.

Derfor er det mer sannsynlig at regjeringens løsning i realiteten vil begrense strømproduksjonen i perioder. Dette samsvarer godt med at restriksjonene knyttes til vannmagasinenes fyllingsgrad, og at regjeringen uttrykker at løsningen kan føre til høyere strømregninger (prisen vi betaler for forsyningssikkerhet).

En slik løsningen er mer robust under EØS-avtalen fordi det ikke kan ses som skjulte handelshindringer som har som formål å verne nasjonale økonomiske interesser. Presedensen i EU-domstolen er klar; I 2020 konkluderte domstolen med at en eksportrestriksjon for kraftprodusenter i Romania ikke kunne opprettholdes fordi den reelt sett bidro til å sikre nasjonal kraftforsyning til best mulig pris.

Forskjellen på reelle eksportrestriksjoner og restriksjoner på strømproduksjonen er langt mer enn kosmetikk. Reelle eksportrestriksjoner betyr at flyten av strøm til Europa begrenses, mens vannkraftverkene går tilnærmet normalt, hvilket selvsagt vil senke prisen for norske forbrukere. Produksjonsrestriksjoner vil ha som bieffekt å redusere eksporten, fordi vi produserer mindre strøm. Norske husholdninger betaler prisen gjennom høyere strømregning (som dels subsidieres av strømstøtte), men forsyningssikkerheten vår øker.

Uansett hvordan regjeringen forsøker å begrense eksporten eller produksjonen for å sikre det nasjonale kraftmarkedet, vil Europa ha en krevende situasjon med høye kraftpriser i mange år fremover. Svaret er neppe å begrense eksporten av norsk strøm, men heller å få en rask utbygging av kraftproduksjonskapasiteten i Norge, hvor andre kilder enn vannkraft blir en bærebjelke i kraftproduksjonen.