«Statskog betaler 2,65 mrd. kroner for Meraker Brug» lyder overskriften i Finansavisen 20. oktober. Det reflekteres hverken over prisen eller fornuften i denne handelen. Ifølge Proff.no har brutto omsetning på Meraker Brug variert mellom 25 og 35 millioner kroner i perioden 2017–2021. 2021 var et unntaksår med 54 millioner kroner, og ga et driftsresultat på 24 millioner kroner. Årlig driftsresultat for femårsperioden 2017–2021 var gjennomsnittlig 9 millioner kroner.
Det er de private grunneierne som er grunnpilaren i nordmenns tilgang på jakt og fiske – med eller uten Meraker Brug
Meraker Brug er en meget veldrevet eiendom. Vi får håpe det fortsetter med staten som eier. Det bør det, da det gjennomsnittlige driftsresultatet de siste fem år gir en forrentning på totalverdien på litt over 0,3 prosent. Det faktum at Meraker Brug i manges øyne kan havne på «feil» hender, legitimerer selvsagt for mange at staten betaler en høy pris for eiendommen. Det er lett å skape en sympati for en retorikk om at det er trygt og forsvarlig at staten eier fremfor private profittmaksimerende krefter – en fremstilling de fleste skogeiere for øvrig rettmessig ikke kjenner seg igjen i.
Allemannsretten sikrer uansett all ferdsel uavhengig av eierskap. Når det gjelder jakt, selger Statskog i dag jakt på cirka 31 millioner dekar. Av dette ligger bare 6 millioner dekar i Midt- og Sør-Norge. Totalarealet til Statskog er 58 millioner dekar, men differansen utgjøres av statsallmenninger der Statskog ikke administrerer jakten.
Det er vanskelig å estimere Norges totale jaktareal, men det totale landarealet i Norge er cirka 300 millioner dekar. Dermed kan Statskogs andel av jakten maksimalt være 10 prosent, og altså nesten alt sammen nordenfjells – uten at det er noen devaluering av hverken jaktterreng eller jegere der. Dette innebærer at det er de private grunneierne som er grunnpilaren i nordmenns tilgang på jakt og fiske – med eller uten Meraker Brug.
Staten som kjøper ser fullstendig bort fra det regelverk vi andre må leve med
Det som imidlertid først og fremst undrer oss, er de prinsipielle spørsmål dette reiser om hvordan staten kan agere i et marked. For det første: Vi har et lovverk her i landet som regulerer markedsomsetning av landbrukseiendom. Med unntak av rene skogeiendommer, med jordbruksareal under 35 dekar, skal prisen på eiendommen vurderes ut fra en realrente på 4 prosent. Staten er selvsagt unntatt denne reguleringen. Vi er klar over at det samme gjelder omsetning av et aksjeselskap som Meraker Brug, men det prinsipielle vil imidlertid bestå: Staten som kjøper ser fullstendig bort fra det regelverk vi andre må leve med.
For det andre setter dette kjøpet kuttet på 235 millioner kroner i frivillig vern som regjeringen nettopp har foreslått i statsbudsjettet i et merkelig lys. Kuttet begrunnes med et «stramt budsjett». Staten har det åpenbart egentlig ikke veldig stramt, og i frivillig vern-prosesser pålegges også aktørene å verdsette arealene med en realrente på 4 prosent. Hadde staten brukt smuler av disse 2,65 milliarder kronene til å opprettholde bevilgningene til frivillig vern og brukt lempeligere verdsettingsprinsipper for erstatninger enn i dag, ville vi kunnet opprettholde en god fremdrift i vernet.
Da staten for en del år siden kjøpte Borregaard-skogene av Orkla, var det en forutsetning at mye av dette skulle selges videre til private skogeiere. Vi legger til grunn at dette også er forutsetningen også nå.
Kjøper og selger gratulerte hverandre da kjøpet ble annonsert. Det er i hvert fall grunn til å gratulere selger.
Gudmund Nordtun
Adm. direktør i Glommen Mjøsen Skog
