Siden vi har hatt en myndighetsoverstyring av bankenes utlånspraksis i mer enn syv år, og gitt de kraftige innstramningsforslagene, er det lett å se for seg at det finnes et sterkt empirisk grunnlag for både forskriftens hensiktsmessighet og innstramningsforslagene.
Men ifølge Finanstilsynets høringsnotat om endringer i gjeldende utlånsforskrift er det «vanskelig å tallfeste» i hvilken grad forskriften har motvirket finansiell sårbarhet i husholdningene. Hva med innstramningsforslagene? Ifølge Finanstilsynet er det «vanskelig å tallfeste» virkningene.
Er kredittrasjonering gjennom myndighetsoverstyring av utlånspraksis et effektivt virkemiddel? Finanstilsynet forteller oss at «sterk kredittetterspørsel kan vanskelig nøytraliseres gjennom tiltak rettet mot å begrense tilbudet av kreditt».
Betyr da dette at Finanstilsynet erkjenner at kredittrasjoneringspolitikken blir uthulet gjennom omgåelse av reguleringen, som i tidligere tider? Her svarer Finanstilsynet et ganske klart nei. Innstramningsforslagene vil ikke «bidra til vesentlig fremvekst av alternative og uregulerte finansieringskilder».
Mer grunnleggende sett er nå premissene for reguleringen endret. Økte renter og levekostnader vil dempe låneetterspørselen
På den annen side er det faktisk slik at Norges Bank allerede «merker seg tegn til at det oppstår nye former for boligfinansiering utenfor banksystemet», og sentralbanken nevner konkrete eksempler. Norges Bank deler for øvrig ikke Finanstilsynets syn om behovet for kraftige innstramninger.
Alt dette taler for at finansministeren bør utøve betydelig varsomhet i vurderinger av både reguleringen og innstramningsforslagene, som Finanstilsynet erkjenner er inngripende tiltak.
Konfrontert med innvendingene vil Finanstilsynet generelt vise til et behov for regulering som demper systemrisiko, altså den risiko som låntakerne og långiverne ikke godt nok hensyntar selv. Men faktum er at myndighetene allerede anvender en lang rekke tiltak rettet mot systemrisiko, som ikke er inngripende på individnivå.
På bakgrunn av lavere gjeldsvekst i husholdningene over tid og en gjeldsbelastning som er blitt noe redusert siden i fjor høst, vil innstramningsforslagene heller ikke være forholdsmessige sett opp mot risiko.
Men mer grunnleggende sett er nå premissene for reguleringen endret. Økte renter og levekostnader vil dempe låneetterspørselen. Boligpriser og byggeaktivitet faller. Dessuten vil den nye finansavtaleloven motvirke for store låneopptak i sårbare husholdninger. Og nye krisehåndteringsregler innebærer at bankene står fullt ut ansvarlige for egen virksomhet. Ansvaret for utlånspraksis bør da tilhøre bankene selv.
Skulle finansministeren likevel videreføre reguleringen, bør bankene sikres fleksibilitet minst på dagens nivå til å kunne hensynta høyst kredittverdige låntakere som ikke oppfyller samtlige av forskriftens enkeltkrav. Finansdepartementet bør også utforme klare kriterier for en opphevelse av forskriften, som var ment midlertidig.
Erik Johansen
Direktør
Dag Henning Jacobsen
Analysesjef
Begge i Finans Norge, bank og kapitalmarked
