I kjølvannet av det tragiske kvikkleireskredet i Gjerdrum i 2020, besluttet regjeringen å nedsette et offentlig ekspertutvalg. Mandatet var todelt: Først og fremst å avdekke årsakene til skredet, men også å foreslå lovendringer som kan bidra til å forhindre lignende hendelser i fremtiden.
Siste delrapport fra utvalget forelå i mars i år. Vedlagt rapporten lå et forslag til en helt ny naturskadesikringslov. Dagens naturskadelov er fra 1994, og det er på sin plass med en revisjon. Tar man dagens lov på ordet, er det kommunene som sitter med hovedansvaret for å sikre utsatte eiendommer mot naturskader. I praksis er regelverket likevel uklart.
Gjerdrum-utvalgets forslag til botemiddel er å legge det hele og fulle ansvaret over på grunneier
En dom fra Eidsivating lagmannsrett fra 2011 konkluderer med at kommunen ikke har noen generell plikt til å sikre utsatte eiendommer mot ras etter dagens lov, til tross for at dette følger av ordlyden. Det gjør at dagens lov ikke bare er uklar på hvordan naturskader på eiendom skal forebygges gjennom fysiske tiltak, men også hvem som sitter med ansvaret for å gjennomføre dem.
Gjerdrum-utvalgets forslag til botemiddel er å legge det hele og fulle ansvaret over på grunneier. I forslaget til ny naturskadelov legges det opp til at man selv skal være ansvarlig for å sikre egen bolig eller bedrift mot skred, ras eller lignende. Uavhengig av om dette innebærer uforholdsmessige høye kostnader eller om tiltakene er fysisk gjennomførbare. Slik forslaget er lagt opp, vil det heller ikke være mulig å nekte: Kommunene skal nemlig gis myndighet til å pålegge hver enkelt å gjennomføre sikringstiltak på egen eiendom. Det er neppe noen god medisin.
En rapport NVE la frem i fjor sommer, konkluderer med at det vil koste et sted mellom 50 og 150 milliarder kroner å sikre alle eksisterende bygg i områder med risiko for skred, flom, erosjon og lignende, om man skal oppfylle dagens tekniske krav. Gjerdrum-utvalgets begrunnelse for å legge sikringsansvaret over på grunneier, er at det skorter på både kompetanse og økonomi i kommunene, og at sikring mot naturskader derfor nedprioriteres. Vi har imidlertid vanskelig for å tro at den enkelte bedrift eller boligeier skulle ha særlig mye bedre forutsetninger enn kommunene.
Etter vår oppfatning synes det klart at ansvaret for sikring mot naturskader må ligge hos kommunene. Er problemet at kommunene mangler penger og nødvendig kunnskap, må svaret være å tilføre dette til kommunene. Det er i alle fall naivt å tro at den enkelte grunneier skal klare å løse dette på egenhånd.
Helt innledningsvis i Gjerdrum-utvalgets rapport heter det at «[flertallet i utvalget mener at Norge bør ha en nullvisjon om at liv ikke skal gå tapt i kvikkleireskred. Folk bør kunne være trygge i sine hjem», og at «[d]en forebyggende innsatsen mot kvikkleireskred må økes».
Når Gjerdrum-utvalget tilsynelatende samtidig mener at man vil få mer sikring av å dytte ansvaret over på eieren av den enkelte eiendom, er det fristende å spørre om ikke utvalgets mål om en nullvisjon står på gyngende grunn.
Emil Vangen Solheim
Advokatfullmektig i Haavind
Henrik Taubøll
Partner i Haavind
