Under klimatoppmøtet COP 27 i Egypt, benyttet regjeringen muligheten til å øke ambisjonsnivået ytterligere – minst 55 prosents utslippskutt innen 2030, sammenlignet med nivået i 1990. Ambisiøse mål er bra, men når de underliggende realitetene ikke henger sammen med målene, blir resultatet dårlig. Denne situasjonen har gjennomsyret mye europeisk klima- og energipolitikk over lang tid.
Som eksempel: I den maritime sektoren er tungolje hovedutfordringen. Estimatene for tungoljeforbruket varierer mye, men legger vi til grunn 300 millioner tonn i året og at dette skal erstattes med grønn ammoniakk som krever omtrent 12 MWh/tonn i produksjon, vil elektrisitetsbehovet for å produsere den grønne ammoniakken være på omtrent 7.800 TWh/år, eller 1,5 ganger EUs totale elektrisitetsproduksjon.
Selv om teknologiutvikling skulle klare å håndtere hydrogen i enorme kvanta, vil tallene bli marginalt bedre (5.100 TWh/år). Når vi da vet at denne sektoren kun bidrar med 2–3 prosent av globale klimagassutslipp, begynner vi å se skalaen på utfordringen rundt klimamålene.
Et japansk ordtak sier at strategi uten handling er en dagdrøm, men handling uten strategi er et mareritt
Skal vi ha noen som helst mulighet til å håndtere klimamålene, eller de 70+ millioner med mennesker som verdensbefolkningen vokser med hvert år, må vi utarbeide realistiske planer. Hvis ikke er dette historiens dyreste lek med tall, og bedrifter som satser kan gjøre store, strategiske feilgrep. Pensjonsmidler kan fordunste.
Energy Return On Investment (EROI), eller forholdet mellom brukt totalenergi for å fremskaffe en viss mengde tilgjengelig energi, indikerer hvilke teknologier som bidrar positivt. Et grundig studium viser at kjernekraft har 75, den beste vannkraften har 49, fossile energikilder har 28–30, mens vindkraft med lagring bare gir 4 og vindkraft uten lagring gir 19. OECD-snittet ligger rundt 7. Fra 1991 til 2008 lå norsk olje- og gassindustri mellom 40 og 59 . Dagens energipolitikk vil halvere global EROI (fra 12 til 5), noe forfatterne sier er godt under hva moderne samfunn kan tåle uten kollaps.
Siden EROI i liten grad er påvirket av økonomiske incentiver, markedssvingninger etc., men mer en energifysisk fremstilling, er det åpenbart at uten utbygging av kjernekraft i stor skala, vil en energifattig verden gi mange vanskelige valg og et stort fall i levestandard. Norge vil sannsynligvis erfare dette når oljeeventyret etter hvert mister volumet, med mindre riktige valg tas nå. Ensidige valg av teknologier virker da særdeles risikabelt – diversifisering må til – og energitetthet må være et av hovedkriteriene. Da kan en fornuftig energimiks utvikles for fremtiden.
Et japansk ordtak sier at strategi uten handling er en dagdrøm, men handling uten strategi er et mareritt.
Jan Emblemsvåg
