Årsaken er at regjeringen har bedt et utvalg se på hele skattesystemet for norsk vannkraft.
Kraftkommunene frykter de vil tape når innstillingen kommer 1. oktober og reformivrige politikere går løs på skattesystemet. Til sammen tjener de 175 kommunene mellom 4 og 6 milliarder kroner i året på vannkraftanleggene, ifølge Landssammenslutningen for vasskraftkommuner (LVK).
Pengene brukes til å gjøre det attraktivt å bo i distriktene, sier Hanne Alstrup Velure, Høyre-politiker fra Lesja og leder av arbeidsutvalget i LVK.
– Jeg er redd for hvordan landet ellers hadde sett ut, hvis vi ikke hadde hatt dette skatteregimet. Det har vært genialt, sier hun.
Svensk skrekkeksempel
Velure viser til Sverige, der store områder er fraflyttet. Hun mener kraftinntektene har hindret at det samme skjer i Norge.
– Vi vil ikke røre ved ordningene for vannkraft. Ideene herfra bør heller overføres til for eksempel vindkraft, sier Velure, som også sitter i Høyres sentralstyre.
En av hennes hjertesaker er at kommuner må ha rett til å tjene på at de stiller områder og naturressurser til rådighet, enten det er vann, vind eller fjorder til lakseoppdrett.
At lokalsamfunn ser fordeler av inngrepene, er helt avgjørende for å få aksept for dem, argumenterer Velure, som mener mye av motstanden mot vindkraftutbygging i Norge skyldes at kommunene ikke ser hva de tjener på det.
Hun peker på at også regjeringen i Granavolden-plattformen sier at utnyttelse av naturressurser må gi positive ringvirkninger for lokalsamfunnene, en idé det er lang historisk tradisjon for i Norge.
– Ikke urettferdig
De som ikke er så heldige å bo i en kraftkommune, kan mene at det er urettferdig at noen skal sitte igjen med så store inntekter. Andre kommuner sliter for å holde grendeskolene åpne og gi gamle omsorgen de trenger.
Lille Bykle i Aust-Agder trekkes ofte fram. Kommunen med under tusen innbyggere hadde inntekter fra vannkraft på totalt 163 millioner kroner i fjor. Med kraftpengene har innbyggerne fått svømmehall, to kulturhus og gratis treningsrom på skigymnaset.
Det er ikke urettferdig, mener advokat Stein Erik Stinessen, som er juridisk rådgiver for vannkraftkommunene i LVK. Han har sittet i flere offentlige utvalg som tidligere har gått gjennom rammene for norsk vannkraft.
At noen kommuner har en foss, er ikke mer urettferdig enn at Bærum kommune tjener på at folk ønsker å bo landlig nært Oslo, mener Stinessen.
– Økonomene kaller det beliggenhetsrente, forklarer han og nevner skatteinntekter fra havnedrift som et annet eksempel.
Frykter reformiver
Hovedoppdraget til kraftskatteutvalget er å vurdere om systemet hindrer lønnsomme investeringer som gjør at Norge kan produsere enda mer fornybar vannkraft. Bransjeorganisasjonen Energi Norge har bedt om at skattefradrag for lånekostnader økes for å senke terskelen for å investere.
Kraftbransjen selv har bare pekt på én av skatteordningene, nemlig høy grunnrenteskatt, som årsak til at investeringer ikke lønner seg. Denne går rett til staten, sammen med selskapsskatten.
Kommunene får på sin side eiendomsskatt, og deler naturressursskatt, konsesjonsavgift og inntekter fra en liten del av kraftsalget (konsesjonskraft) med fylket.
Kraftskatteutvalget, ledet av Per Sanderud, skal ifølge mandatet ikke se på fordelingen av skatteinntektene mellom stat, kommune og fylke. Det Stinessen og Velure bekymrer seg for, er hva rikspolitikerne gjør i Finansdepartementet og Stortinget.
– Vi forventer at man tar på alvor det som er sagt i regjeringserklæringen om å styrke verdiskapingen lokalt og det lokale selvstyret. Da må man ikke begynne å gjøre det motsatte, sier Velure.
