Paulo Choello skriver i boken "Det femte fjell" at tro kan løfte fjell. Vi vet at tro skaper muligheter. Hva vi tror på og hvor sterkt vi tror påvirker menneskene rundt oss. Hvis vi vil oppnå noe nytt er vi avhengige av å ha påvirkningskraft.Flere drømmer om å jobbe med noe mer meningsfullt for eksempel; å skrive barnebøker eller jobbe i en veldedig organisasjon. Veien fra drøm til virkelighet, hva har det med egen tro å gjøre?
Å være redd, men gjøre det allikevelDu får til det du tror på. Men hva kan forhindre deg i å tro at dine drømmer kan bli virkelighet?Jeg vil dele noe av svaret jeg gav henne i håp om at det er relevant for flere.Ligger det bak valget om en master fra et velrenommert lærested ett håp om endelig å bli godkjent som god nok og elsket som den du er?Hvis du føler at dette spørsmålet treffer, bør du gå litt grundigere til verks.Neste mandag kan du lese om hvordan det gikk med henne.
Da jeg la ut på min reise mot en mer meningsfull jobb visste jeg ikke at coaching var en mulig yrkesvei. Jeg visste bare at jeg ikke skulle gi meg før jeg fant løsningen. Og det gjorde jeg i USA.Tilbake i Norge som nyutdannet coach var mitt største nettverk gule sider i telefonkatalogen. Jeg hadde hørt at det verdenskjente revisjonsselskapet drev med coaching trening i USA og tenkte at det selskapet kan være en aktuell kunde for meg.Min første "cold call" samtale til HR-direktøren var omtrent slik; "Hei, jeg er utdannet coach fra USA, jeg vet at dere er opptatt av coaching, kan jeg få anledning til å fortelle deg om hva jeg har lært?HR-direktøren svarte; "Nei takk, vi i Norge kan bruke coaching ressurser fra Sverige når vi en sjelden har behov".Jeg husker ennå stikket i magen, kvalmefølelsen var på vei inn og en del av meg hadde veldig lyst til å legge på, men jeg tok sats og spurte; "Spiser du lunsj?"Hva kunne han svare bortsett fra "ja". Jeg dro til og sa; "Kan jeg få komme en dag når du spiser lunsj og fortelle om co-active coaching modellen. Den kan inneha noe annet enn det dere får fra Sverige?"Sikkert litt overrumplet over min freidighet, men påvirket av min entusiasme for egen kunnskap, sa han ja.Noen dager senere møttes vi på hans kontor. Etter en prøvesmak på modellen, spurte HR direktøren om jeg ville bli coach for selskapet. Overlykkelig svarte jeg selvsagt "ja". Jeg hadde fått min første kunde.En kvinne på 46 år skrev til meg etter forrige mandags kronikk. Hun er journalist med erfaring fra både avis, radio og tv og med flere større oppnåelser bak seg. Nå står hun mellom valget mellom å fullføre påbegynt utdannelse innen økonomi og få en "skikkelig" utdannelse eller satse på drømmen om å bli programleder på tv igjen.Hun skriver videre; "Selv om jeg har jobbet med oppgaver jeg egentlig liker har jeg ikke klart å være tilstede og kjenne glede og fokusere på vekst. Jeg vet liksom hele tiden at det ikke er bra nok til å bli noen suksess. Når jeg står på terskelen til å risikere at noe faktisk kan gå veldig bra, kan jeg prokrastinere (utsette) slik at muligheten går i vasken, eller sabotere på andre måter. Denne våren har jeg trøstespist og gått opp i vekt. Hvilke råd vil du gi meg?"Selvsabotasje er du dessverre ikke alene om, hvis det kan være til trøst. Vi er mange som lever med egne forventninger vi aldri når. Når dette har gjentatt seg over flere år, kan det være vanskelig å glede seg over de oppnåelsene du har hatt. Du er vant med å høre stemmen i eget hode som sier; men dette kunne da vært bedre. Selv om andre skryter av deg, hører du mer på egen kritiserende stemme.Både fra mitt eget liv og det jeg er vitne til hos andre har dette som regel pågått i mange år, gjerne helt fra barndommen. Du opplevde aldri å nå opp til dine foreldres forventninger, eller rettere sagt det du oppfattet var deres forventninger. Kommentarene du fikk da du hadde gjort en feil, har boret seg fast i sjelen og hver gang det dukker opp noe som ligner på kritikk er du tilbake i tid; du er en liten jente på 8 år som håper at mor eller far vil tilgi deg og fortelle deg at du er god nok.Sannheten er, hvis du skulle ha spurt dem nå, ville de si at du så absolutt innfridde deres forventninger. Men dine foreldre kan være borte før du får spurt eller du synes det blir for vanskelig å spørre. Da er du overlatt til deg selv og dine egne svar.For å bli i stand til å gjøre ett ordentlig valg basert på hva som er best for deg må du holde selvsabotasjen unna. Når den tendensen er så sterk som i ditt tilfelle blir du forvirret. Det at du har begynt å trøstespise etterat du har tatt steg i retning av å velge økonomiutdannelse er kanskje et tegn på hva du ikke skal gjøre?Jeg tror det er en sammenheng mellom ditt mulige valg om ytterligere utdannelse og det du forteller om selvsaboteringen.Tenk at du tar utgangpunkt i at du er god nok, at du er elsket som den du er og at du har nok ressurser til å realisere dine drømmer, hva velger du da?Vil en master i økonomi være det beste valget for deg det neste året? Eller skal du heller bruke noen uker til å gjøre en grundig, gjennomtenkt innsats for å få en programleder rolle?Dette er store spørsmål du med fordel kan bruke tid på, gjerne sammen med en god venn og en som kan forholde seg nøytralt til dine egne synspunkter.Kvinnen har lovet seg selv å ta seg tid til å svare på spørsmålene mine.Av Ann Elin Schüssel, jurist, coach og forfatter