Av: advokat/partner Rune Andersen, Bing Hodneland advokatselskap DA.
Det mest alvorlige i NAV sakene er at enkeltpersoner er straffedømt på sviktende rettslig grunnlag. Dette er justismord.
Innenfor skatteretten er det flere eksempler på at urett er begått ved at fagetaten bommer på jussen. Transocean saken er et eksempel, som riktig nok ikke gjaldt EØS-retten. Her ble det tatt ut tiltale for skattesvik, men saken endte med full frifinnelse og erstatningsutbetalinger til de involverte. I motsetning til det som ser ut til å være tilfellet i straffesakene i NAV sakene, gikk domstolen i Transocean saken imot påtalemyndigheten, og konkluderte med at jussen var feil.
Skattevedtak i strid med EØS regler
Det er også i skatteretten eksempler på at lovregler og praksis har vært i strid med EØS retten. For de personene som er rammet av NAV sakene, kan det være interessant å se hvordan skattyterne ble behandlet da det ble avklart at skatteregler var i strid med EØS-reglene.
Inntil 2004 ble utbytte skattlagt etter et godtgjørelsessystem. Aksjonæren måtte inntektsføre utbytte, men fikk fradrag i utlignet skatt slik at lovlig utdelt utbytte i realiteten ikke ble skattlagt på aksjonærens hånd. Det var imidlertid et vilkår for å få fradraget i den utlignede skatten at det utdelende selskapet var alminnelig skattepliktig til Norge. Dermed var det en forskjellsbehandling ut fra nasjonalitet; En norsk aksjonær som mottok utbytte fra et norsk selskap fikk godtgjørelse, men hvis aksjonæren mottok utbytte fra et svensk selskap fikk aksjonæren ikke godtgjørelse. Samme problematikk oppsto ved utbytter fra norsk selskap til utenlandske aksjonærer.
I 2004 avsa EU Domstolen dom i den såkalte Manninen saken. Denne saken gjaldt et tilsvarende godgjørelsessystem i Finland, og domstolen slo fast at systemet innebar en diskriminering som var i strid med EU-retten. Som følge av likheten mellom det norske og finske systemet var det klart at det norske godtgjørelsessystemet også var i strid med de EØS-rettslige regler som skal ha forrang.
I NAV sakene erkjenner nå NAV at reglene er blitt uriktig tolket. Skattemyndigheten erkjente også at skattytere var blitt uriktig lignet da det ble klart at norske aksjonærer ble diskriminert i strid med EØS-retten. Man skulle da tro at skattemyndighetene ville korrigere uten videre slik at skattyter fikk tilbakebetalt uriktig ilagt skatt. Skattemyndighetene hadde jo fattet vedtak om å ilegge skatt i strid med EØS-retten og kemneren hadde foretatt innfordring (av den uriktige skatten) på vanlig måte.
Korrigerer litt, men ikke alt
Staten korrigerte imidlertid ikke alle feil som ble begått fordi skattemyndighetene la til grunn at det gjaldt en 3 års frist. For mange skattytere var denne fristen oversittet (uten at skattyter kunne klandres) og da var holdningen at skattemyndighetene ikke hadde hjemmel til å korrigere tidligere feil. Søksmålsfrister var også i mange tilfeller ute. Mange skattytere havnet dermed i en klassisk situasjon; man har retten på sin side, men man får ikke retten på grunn av prosessuelle og formelle regler.
De enkeltpersonene som er rammet av NAV’s uriktige lovforståelse, har retten på sin side, men spørsmålet er også for disse om man får rett. Det hjelper lite å ha foretatt en uriktig tilbakebetaling til NAV dersom man ikke får pengene tilbake for eksempel på grunn av frister.
Eksempel fra virkeligheten
Et eksempel er en sak som ble avgjort i Høyesterett i 2006. Skattyter var et norsk selskap som i 2000 hadde mottatt et betydelig utbytte fra et svensk selskap. Skattyter innberettet utbytte etter gjeldende regler og betalte skatt fordi det utdelende selskapet ikke var norsk. Dette viste seg altså å være i strid med EØS-retten.
Staten erkjente at ligningen var uriktig. I kjennelsen fra Høyesterett er statens anførsler gjengitt og i premiss 28 fremgår det at det var feil at skattyter ble pålagt å betale skatt av aksjeutbytte. «Ligningsvedtaket er således materielt uriktig.»
Når staten erkjenner at ligningen er uriktig, skulle man tro at det eneste moralske riktige er å korrigere feilen og tilbakebetale skatten til skattyter.
Staten viste imidlertid til frister: «Når fristen for å angripe ligningsvedtaket er utløpt, kan imidlertid den feil ligningsmyndighetene har begått, ikke repareres.»
I premiss 65 fremgår det direkte at Høyesterett legger til grunn at selskapet hadde innrettet seg etter en klar lovbestemmelse som i ettertid har vist seg å være i strid med EØS-avtalen. I premiss 72 legger Høyesterett sågar til grunn at lovbestemmelsen er villedende.
I den aktuelle saken fra 2006 fikk skattyter i Høyesterett oppreisning på søksmålsfristen slik at selskapet kunne prøve saken som en ordinær skattesak. Siden staten erkjente at ligningen var feil, var svaret gitt. Vedtaket ble opphevet.
Ikke erstatningsansvar
Andre skattytere som ikke fikk prøvd saken som skattesak, måtte i stedet kreve erstatning og den veien var adskillig tyngre. I 2010 slo Høyesterett fast at staten ikke var erstatningsansvarlig for bruddene på EØS-retten. Høyesterett la til grunn at rettstilstanden ikke var tilstrekkelig avklart og at det ikke forelå tilstrekkelig kvalifisert krenkelse av EØS-retten.
Et sentralt poeng i disse sakene var at lovgiver endret skattereglene raskt etter at det ble avklart at godtgjørelsessystemet kunne være i strid med EØS retten.
I NAV sakene er det tydelig at trygderetten i flere saker har konkludert med at NAV har praktisert reglene feil. NAV har da rettslig sett to muligheter. Dersom NAV er uenig i trygderettens avgjørelse må den ankes til lagmannsretten. Hvis saken ikke ankes, må NAV endre praksisen. NAV fortsatte imidlertid sin praksis. Et interessant spørsmål er om fastholdelsen av den uriktige praksisen i seg selv er erstatningsbetingende.
Opprydningen
I skattesakene korrigerte skattemyndighetene i stor grad, men det var også mange som ikke fikk tilbake uriktig ilagt skatt på grunn av frister. De som krevde erstatning fra staten for brudd på EØS-retten fikk ikke gjennomslag.
På NAV’s hjemmeside er det opplyst at «alle som siden 2012 har mottatt sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger og mistet retten til disse kun fordi de har oppholdt seg i EU/EØS-land kan ha krav på kompensasjon dersom de har hatt et økonomisk tap». NAV oppfordrer personer som mener de er berørt til å kontakte NAV’s kontaktsenter.
Et spørsmålet er hva som ligger i «kan ha krav på kompensasjon». Er dette noe annet enn full erstatning for økonomisk tap?
Det er klart at enkeltpersoner som urettmessig har tilbakebetalt ytelser etter krav fra NAV, må få dette tilbakebetalt. Brudd på EØS-retten kan imidlertid gi et selvstendig krav på erstatning etter EØS-rettslige regler. For enkeltindivider kan det også være spørsmål om erstatning for fremtidig tap.
Et annet spørsmål er hvorfor skjæringstidspunktet er satt til 2012?
I 2012 ble «forskrift om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen vedtatt». I forordningen – som definitivt ikke er lett tilgjengelig – fremgår det i artikkel 21 om kontantytelser at et medlem og medlemmer av hans/hennes familie som bor eller oppholder seg i en annen medlemstat «skal ha rett til kontantytelser fra den kompetente institusjon i samsvar med lovgivningen den anvender».
EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av personer gjaldt også før 2012. For å sikre fri bevegelighet er det et diskrimineringsforbud i EØS-avtalen. Dette diskrimineringsforbudet gjaldt også før 2012.
Det er åpenbart at NAV tar sakene på alvor og forsøker å rette opp feilene. For de som har hatt saker etter 2012, ser det ut til at NAV har som siktemål å korrigere. For de som har hatt en sak mot NAV på grunn av opphold i utlandet før 2012, er holdning fra NAV en annen.
Spørsmålet er om dette er rettslig riktig standpunkt. Erfaringen fra skatteretten er uansett at man må handle raskt og man må være forberedt på en lang kamp.
Artikkelen er skrevet av advokat/partner Rune Andersen, Bing Hodneland advokatselskap DA.
