Frykter konsekvenser av domstolfusjon i Oslo
Domstolkommisjonen vil nedlegge Oslo byfogdembete, men konkursadvokater advarer og vil heller styrke spesialdomstolens posisjon enn å la den bli slukt av Oslo tingrett.
Mange har protestert mot Domstolkommisjonens forslag om å legge ned en rekke mindre domstoler i Norge, men en fusjon i Norge største tinghus, har det ikke vært mye debatt om.
Domstolkommisjonen vil avvikle Oslo byfogdembete, slik vi kjenner domstolen i dag. Kommisjonens forslag er å flette hele spesialdomstolen inn som en avdeling under Oslo tingrett.
Ingen av de to domstolene er i dag fullfaglige, noe kommisjonen mener er viktig at førsteinstanser i rettsapparatet er.
Flere advokater Finansavisen Jus har vært i kontakt mener kommisjonens idé er dårlig. Selv ikke sorenskriver Inga Merethe Vik i Oslo byfogdembete støtter forslaget.
Mer enn nok å gjøre
Oslo byfogdembete er, målt i saksmengde og med sine 60 ansatte, Norges tredje største førsteinstansdomstol. Oslo er størst, etterfulgt av Bergen. Kommisjonen mener likevel at nummer tre på topplisten bør bli en avdeling hos nummer én på den samme listen.
Ved utgangen av oktober i år hadde Oslo byfogdembete håndtert 4851 rettssaker og fått 23.837 forvaltningssaker på sitt bord. For å sette saksmengden i perspektiv, så var det i fjor 15 tingretter i Norge som hadde færre en 1.000 saker til behandling.
De 1.500 konkurssakene som så langt i år har kommet inn til byfogden i Oslo, er en økning på fem prosent sammenlignet med samme periode i fjor.
Regjeringen frykter flere og mer kompliserte konkurser i årene som kommer. Derfor har den foreslått å øke budsjettet for bobehandling av konkurser med 43 millioner kroner neste år. Det skjer samtidig som Domstolkommisjonen vil legge ned den eneste spesialdomstolen som behandler slike saker i Norge.
278 saker om midlertidig forføyning er behandlet i Oslo byfogdembete så langt i år. Det er ni flere saker enn hva Hardanger tingrett totalt har behandlet i snitt årlig de siste ti årene, uavhengig av sakstyper.
66 ganger i år har dommerne i Oslo byfogdembete måtte ta stilling til om de skal si ja til en begjæring om arrest og nesten 1.900 saker om tvangssalg er behandlet.
Mer effektivt og billigere
Domstolkommisjonen mener det er effektivitetsgevinster å hente på å slå sammen de to domstolene i Oslo. Men ikke ett eneste sted i den 200 sider lange utredningen er regnestykker eller tall, som kan underbygge en slik påstand om konkrete innsparinger, presentert.
«Det er svært vanskelig å anslå hvordan en sammenslåing vil påvirke bemanningsbehovet, særlig fordi de ansatte i de to domstolene ikke behandler samme type saker. Det kan likevel være økonomisk hensiktsmessig at domstolene slås sammen, men det er nærliggende å tenke seg at gevinstene vil knytte seg mer til intern drift og organisering», skriver kommisjonen.
Oslo byfogdembete favner 680.000 innbyggere, men utredningen unnlater å nevne at domstolen også betjener 89.000 virksomheter. Det tilsvarer 15 prosent av alle bedrifter i Norge. Tallet er trolig enda høyere, ettersom selskaper etablert utenfor hovedstaden ofte har nedfelt i kontrakter at verneting for tvister skal være i Oslo.
Jobber helt annerledes
Jon Skjørshammer i advokatfirmaet SANDS er regnet som en landets fremste advokater innenfor bobehandling og restruktureringer. Han gransket blant annet Terra-skandalen i flere år, og sikret en rekke norske kommuner et økonomisk oppgjør som de først trodde kunne være tapt. Det skjedde ved å finne løsninger sammen med partene på alle sider i Terra-boet, også domstolene.
– Ved de alminnelige domstolene behandler man mer konkrete og enkeltstående saker mellom parter innenfor ulike rettsområder som favner over et svært vidt område, både sivilrettslig og strafferettslig, sier Skjørshammer.
I en vanlig domstol gjennomføres rettsmøter etter et velorganisert prosessuelt regelsett og saksbehandlingsregime, hvor dommeren overvåker og påser at disse blir fulgt, før retten i hovedforhandling tar stilling til de konkrete rettsspørsmål. Saksbehandlingen starter i det øyeblikket et prosessvarsel er sendt og rettslige skritt innledes.
Fatter beslutninger raskt
– I vår verden, er det ikke slik. Ta midlertidige forføyninger og arrester som eksempel. De kommer ofte veldig brått på, og uten forvarsel eller prosessvarsel. Noen ganger møter bare én part i retten. En dommer må da ta stilling til veldig kompliserte saksbehandlingsspørsmål, også materielle regler, på veldig kort tid, sier Skjørshammer.
– En konkurs er ferskvare. Ofte har man under ett døgn til rådighet for å finne en løsning. Gjør man ikke det, kan store verdier gå tapt, sier partner Stine D. Snertingdalen i advokatfirmaet Kvale.
– Da kan man ikke lene seg tilbake som dommer og la prosessen modnes gjennom saksbehandlingen, som er mer vanlig i de alminnelige domstolene. I en konkurssak skal ikke dommeren ta stilling til et par konkrete spørsmål, men ha et overblikk over en stor saksbehandling som har en veldig sped prosessuell regulering, sier Skjørshammer.
— Hva innebærer det i praksis?
– Dommeren må ofte ta en del beslutninger som bygges på et skjønn, og ikke minst erfaring. Den erfaringen Oslo byfogdembete har opparbeidet seg, gjør at saksbehandlingen skjer på en ganske knirkefri og rasjonell måte.
Ikke alltid førsteprioritet
Snertingdalen har opplevd at det har gått fire dager fra en oppbudsbegjæring ble sendt domstolen fra styret i en bedrift som var i full drift med ansatte, til en dommer berammet saken og behandlet begjæringen.
– Slikt går ikke an, og vitner om at næringslivets saker kommer i andre rekke foran straffesaker, barnefordelingssaker, fengslinger og annet. Jeg ser det ofte i domstoler utenfor Oslo, sier Snertingdalen.
Hun understreker at det er naturlig og forståelig at saker av slik alvorlighetsgrad prioriteres foran konkurs- og næringslivssaker.
– Ved å opprettholde skillet unngår man å måtte ta denne type prioriteringer som konkurs- og næringslivssaker nesten alltid vil tape. Byfogden i Oslo behandler bare denne type saker, sier hun.
De andre nikker bekreftende.
– Om det kommer en oppbudsbegjæring inn til Oslo byfogdembete, blir saken behandlet umiddelbart og en bostyrer oppnevnes, sier Snertingdalen.
Forsinkelser i konkursprosesser kan bety kroken på døren, fordi potensielle aktører som kan tenkes å overta bedriften kan forsvinne på et blunk.
Kunnskap kan forsvinne
Ellen Schult Ulriksen, som leder insolvensavdelingen hos advokatfirmaet Haavind, frykter betydelig tap av kompetanse om en fusjon gjennomføres.
– Den spesialkompetansen som de ansatte og dommerne i Oslo byfogdembete har bygget opp over veldig mange år, tror jeg absolutt vil utvannes ved en sammenslåing.
– Hvorfor? De er vel like dyktige som før, selv om de organiserer seg litt annerledes?
– Se på rekrutteringen. De som har begynt der som dommere har stort sett kommet fra advokatfirmaer hvor de jobbet med konkursrett. De er allerede spesialisert når de søker seg til stillingen. De er ikke generalister. Alle er flinke, men de i Oslo byfogdembete ønsker å jobbe nettopp med det de er interessert i, sier Snertingdalen.
– Omfanget av saker de har til behandling er ikke en sak i ny og ne. De har en mengdetrening som ingen andre domstoler er i nærheten av å ha. Med det kommer åpenbart en spesialisering og en kvalitet, sier Schult Ulriksen.
Oppgaver spres på flere
Anne Christine Wettre, partner og konkursadvokat hos Ræder, frykter arrester, konkurser, midlertidige forføyninger og spørsmål om restruktureringer og gjeldsforhandlinger, kan ende på bordet til dommere som ikke har spisskompetanse på slike saker.
– De som er der nå er spesialiserte, og det vil de være selv om de går over til å bli en egen avdeling i Oslo tingrett. Men det vil bare være for en periode. For når du får nyansettelser til Oslo tingrett, er det ingen garanti for at du kommer inn i byfogdsavdelingen, om man kan kalle den det, sier hun.
Problemstillingen og frykten Wettre tar opp, kan man tydelig spore i utredningen. Der står det:
«Endringer i saksmengde innenfor de ulike delene av domstolenes saksområder vil lettere la seg jevne ut ved en sammenslåing».
Og:
«En sammenslåing vil gi økt fleksibilitet i ressursutnyttelsen både på dommersiden, saksbehandlersiden, administrativt og ved utnyttelsen av bygget».
Kommisjon mot strømmen
– Beslutningsgrunnlaget er på én side av en utredning på nesten 200 sider. Det omhandler landets tredje største domstol. Byråkratene snakker om økt fleksibilitet, både administrativt og ved bedre utnyttelse av bygget, men alle vet jo at kapasiteten ved Oslo tinghus er sprengt for lenge siden, sier Skjørshammer.
Domstolkommisjonens vurderinger
En sammenslåing vil gi økt fleksibilitet i ressursutnyttelsen både på dommersiden, saksbehandlersiden, administrativt og ved utnyttelsen av bygget.
En sammenslåing vil også gi gevinster med tanke på intern drift og organisering. Den administrative bemanningen vil kunne reduseres, noe som vil gi lavere kostnader til administrasjon uten at det går utover kjernevirksomheten.
Videre vil endringer i saksmengde innenfor de ulike delene av domstolenes saksområder lettere la seg jevne ut ved en sammenslåing og gi en samlet sett mer effektiv ressursutnyttelse. Ny teknologi er i ulik grad tatt i bruk innenfor de to domstolenes saksområder, og en sammenslåing vil kunne gi et verdifullt løft i den delen av virksomheten der ny teknologi i liten grad har vært tatt i bruk fram til nå.
Som argument for spesialembeter har det tidligere vært anført at de kan fungere som kompetansesentre for andre domstoler. Etter kommisjonens oppfatning kan denne funksjonen også ivaretas i en fullfaglig domstol.
Spesialområder vil for øvrig ikke være et fremmedelement for Oslo tingrett, som nå er i ferd med å ta i bruk moderat spesialisering innenfor nye saksfelt.
Oslo tingrett, har nå i en årrekke vist seg som en velfungerende domstol, som ikke bare innfrir Stortingets mål for saksbehandling, men også har vært, og er, en viktig kraft for både kvalitetsutvikling og annen utvikling av domstolene. De hensyn som i sin tid gjorde at en sammenslåing ikke fant sted, er derfor ikke lenger til stede.
– Jeg har også notert meg at kommisjonen vil bevare spesialkompetansen i en egen avdeling, samtidig som hovedargumentet deres er å innføre fullfaglighet. Det er jo en inkonsistens, og hva er da hensikten med en sammenslåing, spør Schult Ulriksen.
– Rapporten sier man skal spare kostnader ved å bli mer effektiv?
– Hvis hensikten er å spare ressurser og kostnader, så er det ingenting i den utredningen som tydeliggjør hva de kostnadene er, sier Schult Ulriksen.
– Og det som er rart, er at når hele samfunnet og advokatbransjen blir mer og mer spesialisert, så synes noen at det er en veldig god idé å gå motsatt vei i domstolen, sier Wettre.
– Det er et paradoks, et veldig stort paradoks, skyter Snertingdalen inn.
Vil sentralisere store konkurser
De fire advokatene opplever at kunnskapen om deres juridiske fagfelt kan være lavere rundt om i landet i forhold til hos Oslo byfogdembete. De har alle opplevd å måtte forklare og hjelpe dommere og dommerfullmektiger om hvordan regler skal tolkes, og hvilke muligheter som finnes for lande gode løsninger for alle parter.
Skjørshammer mener konkurser over en viss størrelse automatisk bør behandles ved en spesialdomstol i Oslo.
Hvilke saker som bør behandles sentralt, har han ingen mening om, men sier at bedriftens omsetning eller antall ansatte som berøres, kan være kriterier man legger til grunn.
– Og jeg lanserer ikke forslaget bare fordi vi Oslo-advokater skal få mer å gjøre. Vi har allerede nok å gjøre. Jeg mener en slik ordning vil være til det beste for alle parter, og fordi det kan være medvirkende til at verdier ikke går tapt, som man har sett eksempler på før.
De tre andre støtter forslaget, og legger til at dersom Oslo byfogdembete får i oppgave å behandle de største konkursene i hele landet, så bør de også kunne få oppnevne bostyrere utenfor Oslo.
– Det er så mye saksbehandling og problemløsning underveis som en dommer må ha overblikk over. Ikke bare den dagen saken er i retten, men over lang tid mens boene behandles av konkursadvokatene, sier Skjørshammer.
