Av: Advokat/partner Mathias Lilleengen og advokatfullmektig Anders Miro Krøvel, Bing Hodneland advokatselskap DA Bing Hodneland advokatselskap.
EUs nye digitalmarkedsdirektiv krever at medlemslandene sikrer rimelig vederlag ved overdragelse, men krever også revisjon dersom rettighetene utvikler seg til å bli mer verdt i etterkant.
Må den norske reglen endres? Må norske produsenter belage seg på tilleggsbetalinger for investeringer?
Opphavsrett
Opphavsrett er retten som blir gitt til den som skaper et åndsverk. Eksempler på åndsverk er musikk, bilder og tekster.
Opphaveren har enerett til å råde over åndsverket ved å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, spre eksemplar av verket til allmennheten, fremføre verket offentlig, overføre verket til allmennheten og vise eksemplar av verket offentlig.
Opphavsrett skal sikre opphaverens rettigheter og inntektsmuligheter. Den overliggende målsetningen er å legge forholdene til rette for økt kulturproduksjon, til samfunnets nytte og nytelse.
Krav på rimelig vederlag
Opphavsrett kan overdras. Dette er forutsetningen for produksjon av åndsverk. Filmer, bøker og musikk er som regel satt sammen av forskjellige åndsverk. Musikere og forfattere får gjerne royalty av CD- og boksalg. Eller engangsbetaling. Filmarbeidere får betalt i lønn, noen får også royalty av overskuddet filmen inntjener.
Kompensasjonsmodellene er mange og forskjellige, og sjeldent skjer rettighetsoverdragelse uten noen form for kompensasjon.
I 2018 ble det lovfestet i ny åndsverklov at opphavere har krav på «rimelig vederlag» (§69). Da lovfestingen ble diskutert var det uenighet mellom opphaver- og produsentsiden.
Rettighetskjøp er risikosport?
Opphavernes oppfatning var at de fortjente større andel av pengene et åndsverk tjener inn. Vederlaget til opphavere må speile åndsverkets kommersielle suksess.
Produsentene mente på sin side at de tok betydelig risiko når de kjøpte rettigheter. Siden de er alene om å ta denne risikoen, burde de også få mer av overskuddet.
Det er lett å forstå begge synspunkt. Uten opphaverens åndsverk blir det ikke produsert. På den annen side, det er produsentens satsning/investering som gjør at åndsverket blir realisert i en film, bok, plate. Det er også produsenten som sitter igjen med regningen, om prosjektet taper penger.
Mellomløsning
Lovfestingen i Norge ble en mellomløsning. Åndsverkloven §69 sier at rimelig vederlag er det som er vanlig å betale for den aktuelle typen rettigheter på området. Den sier videre at partenes forhandlingsstyrke og hvordan rettighetene skal brukes, skal vektlegges.
Sist sier den at det for rettigheter som skal kommersialiseres må vektlegges hva som er sannsynlig verdi av rettighetene, og at vurderingen skal basere seg på forholdene på avtaletidspunktet.
For opphavernes del betyr bestemmelsen at de i større grad kan belage seg på å få det andre får. Standardavtaler blir en slags minstesats for hva som er rimelig. Bestemmelsen forbyr den klassiske Hollywood-skrekkhistorien, om forfatteren som lures for store summer av griske produsenter.
For produsentenes del betyr bestemmelsen at de kan forholde seg til den verdien rettighetene sannsynligvis vil få ved utnyttelse. Vederlaget må altså stå i stil til satsingen. Utgangspunktet er ingen tilleggsbetaling så lenge verdiøkningen ikke var sannsynlig på avtaletidspunktet.
Regulering i EU – no half measures?
Den nye åndsverkloven ble innført med henvisning til et kommende EU-direktiv, det såkalte Digitalmarkedsdirektivet. Direktivet ble endelig vedtatt i 2019, altså etter den nye åndsverkloven og lovfestingen av reglen om rimelig vederlag.
Direktivet formulerer en forpliktelse om å sikre opphavere «fair and proportionate» vederlag ved overdragelse av rettigheter. Dessuten sier direktivet at opphavere skal ha krav på å få avtaler justert dersom det viser seg at vederlaget er disproporsjonalt lavt sett i forhold til rettighetenes inntjening. Dette er tilsynelatende annerledes enn mellomløsningen vi har valgt i Norge.
Hvorfor annerledes?
Hvorfor er det annerledes, kan leseren spørre seg. Norge er forpliktet til å vedta samme regel som EU. Og, er det ikke bare rettferdig at også opphaveren skal få mer dersom et rettighetskjøp blir mer innbringende en først antatt?
Ryggmargsrefleksen er selvfølgelig. Men spørsmålet er mer sammensatt. Det er også argumenter for at produsenter må kunne ha forutberegnelighet i sine avtaler og investeringer i et usikkert marked.
Utvikling i markedet
Det gamle markedet var til en viss grad forutsigbart. Man hadde en viss kontroll på hvor inntektene kom fra, man visste hvor mange plasser det var i kinosalen, hvor mange DVDer og CDer man produserte. Man hadde også en viss oversikt over konkurransen, man visste hva annet som skulle gå på kino i samme periode, hvilke andre plater som skulle slippes.
Det nye markedet er mindre forutsigbart. Samtidig er også den potensielle oppsiden større enn idet gamle. Man har mulighet til å spre åndsverket sitt til hele verden – samtidig aner man ikke hvilken interesse det vil generere. Konkurransen er stor.
I dette nye klimaet er det forståelig at produsenter blir engstelige når de ser en regel som potensielt pålegger produsenten tilleggsbetalinger hvis produsentens utnyttelse av opphaverens rettigheter går bra, uten at en lignende risikodeling hvis salget går dårlig. Hyppige krav om tilleggsbetaling kan redusere produsentenes insentiv til å ta risiko.
Må norsk regel endres?
Kulturdepartementet har uttalt at norske regler trolig må endres ved gjennomføringen av Digitalmarkedsdirektivet, men også at åndsverkloven §69 antas å være i overenstemmelse med direktivet.
Bakgrunnen for dette er at avtaleloven §36 kan gi opphavere rett til å få oppjustert vederlag ved disproporsjonalitet mellom vederlaget betalt for rettighetene og det rettighetene inntjener. Det må imidlertid nevnes at domstolen i praksis sjeldent har gitt opphavere medhold i krav om avtalerevisjon etter avtaleloven §36.
Når avtaleloven §36 skal utfylle åndsverkloven §69, betyr det at norske opphavere skal ha rimelig vederlag sett hen til sannsynlig verdi på avtaletidspunktet. Dersom man tar feil av sannsynlig verdi og det viser seg at rettighetene egentlig var mer verdt, kan opphaveren ha krav på tilleggsbetaling etter avtaleloven § 36.
Opphaveren har bare slikt krav dersom må anses urimelig eller i strid med god forretningsskikk å opprettholde det avtalte vederlaget.
Supplemento, supplemento?
I det analoge 1980- og 90-tallet kunne unge reise på samme togbillett i 30 dager i hele Europa. Forutsetningen var at de lokale tog konduktørene godtok billetten som gyldig. Og det gjorde de som regel, med unntak av i enkelte land.
I Portugal ble man i blant møtt av et krav om «supplemento» med skiftende begrunnelse, noe som igjen førte til at færre la turen dit. Eksempelet viser viktigheten av kontraktuell forutberegnelighet, særlig ved grenseoverskridende handel, og at også advokater kan bli melankolske.
Artikkelen er skrevet av advokat/partner Mathias Lilleengen og advokatfullmektig Anders Miro Krøvel, Bing Hodneland advokatselskap DA.
