Av: Advokat/partner Mathias Lilleengen og advokatfullmektig Thea Aurora Sæter Langeland, Bing Hodneland advokatselskap DA.
Det eksisterer fortsatt en vrangforestilling om at normale regler for ansvar for det man gjør og sier ikke gjelder på internett. Det er feil. Normale straffe- og ansvarsbestemmelser som f. eks. forbud mot barnepornografi, rasistiske og hatefulle ytringer, overtredelse av opphavsrett, ærekrenkelser og krenking av privatlivets fred, gjelder også ved publisering på internett. Sjelden har det blitt uttrykt tydeligere enn av Oslo tingrett i avgjørelsen hvor det ble tilkjent oppreisning for ærekrenkende YouTube-videoer;
«…den uomstridte og overordnede regel på dette området, nemlig at det gjelder de samme regler om ærekrenkelser og privatlivets fred på internett som i samfunnet for øvrig».
Mellommenn
Ansvaret gjelder selvfølgelig for den som publiserer, men hva er situasjonen for mellomledd som er nødvendige for publiseringen av ulovlig innhold? Hvem er ansvarlig som medvirker? Internett-tilbyderen? Selskapet som har solgt domenenavnet det publiseres fra? Tredjeparts nettportal? Den sosiale media plattformen hvor det ulovlige innholdet er publisert?
Vi har ikke plass til å gå i detalj her, men kun peke på at mellommenn kan rammes av et medvirkeransvar, forutsatt at medvirkeren har utvist forsett eller tilstrekkelig uaktsomhet.
EU begrenser ansvar
En regel om at mellommannen er ansvarlig for det andre publiser, skaper en uoversiktlig situasjon for aktører som videreformidler eller kun er vert for det andre publiserer.
Derfor er det på EU-nivå, etter inspirasjon fra reguleringen i USA, innført regler om ansvarsfrihet for slike mellommenn. I EU direktivet for e-handel er det ansvarsfrihet for mellommenn som formidler eller lagrer informasjon på vegne av andre. Fritaket gjelder både straffeansvar og erstatningsansvar. Formålet med direktivet har vært å skape homogene fritaksregler innenfor fellesmarkedet slik at konkurransen for denne type tjenester ikke vris.
Ehandelsloven
På bakgrunn av dette direktivet ble det i 2004 innført regler om ansvarsfrihet for slike mellommenn i den norske ehandelsloven. Det oppstilles ansvarsfrihet ved de tre tilfeller; teknisk videreformidling, mellomlagring og hosting (vert).
Teknisk videreformidling
En tjenesteyter, som for eksempel en internettleverandør, som overfører informasjon for en tjenestemottaker, som for eksempel du eller jeg, i et kommunikasjonsnettverk, er ikke strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvarlig for innholdet i den overførte informasjonen. Ansvarsfriheten forutsetter at overføringen ikke starter hos tjenesteyteren, tjenesteyteren ikke selv velger mottakeren av overføringen og tjenesteyteren ikke selv bestemmer eller endrer informasjonen som overføres.
Dette er ikke en overraskende regel. Det følger til en viss grad allerede av at bidragene til tjenesteytere som eksempelvis Telenor er nøytrale og tekniske bidrag til formidling. Som regel er disse bidragene for fjerne til at de kan karakteriseres som ulovlig medvirkning.
Ofte vil det imidlertid være internettilbyderen som er nærmest til å bringe en del krenkelser til opphør, dersom nettstedet ikke vil. Derfor innførte lovgiver i 2013 en mulighet for rettighetshavere til å kreve at en slik handleplikt pålegges internettilbydere. Plikten gjelder selv om tilbyderen er omfattet av ansvarsfrihetsreglene i ehandelsloven, og selv om det ikke kan etableres et ansvar for tilbyderen etter åndsverkloven. Reglene finnes i åndsverkloven kapittel 6 «Særskilte tiltak ved krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett».
Ansvarsfrihet for mellomlagring
Tilsvarende er det ansvarsfrihet for mellomlagring av informasjon på lokale servere. Formålet er med dette å gjøre informasjonsoverføringen til andre tjenestemottakere mer effektiv. Av forutsetningene for ansvarsfritak fremgår at mellomlagringen må ha en passiv karakter, og utelukkende tjene til å effektivisere informasjonstilgangen.
Ansvarsfrihet for visse lagringstjenester
En tjenesteyter som lagrer informasjon på oppfordring fra en tjenestemottaker, kan bare straffes for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett. Tjenesteyteren kan også holdes erstatningsansvarlig for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett eller grov uaktsomhet. Innholdet i begrepene «forsett» og «grov uaktsomhet» klarlegges i tråd med vanlige prinsipper i straffe- og erstatningsretten, men med henblikk på direktivets regulering og formål.
Unntaket gjelder nettbaserte publiseringsplattformer, inkludert sosiale media plattformer med brukergenerert innhold. Forutsetningen er selvfølgelig at publiseringen gjøres av en annen enn tjenesteyteren, altså at tjenesteyteren ikke opptrer på eget initiativ.
Hva må en mellommann gjøre for å være i trygg havn?
Som regel vil en nettvert som ikke foretar seg noe, men som vet at det ligger noe som er ulovlig lagret og/eller publisert hos seg, opptre forsettlig eller grovt uaktsomt. I hvert fall så lenge det er klart at innholdet er ulovlig (f. eks, barnepornografi) og tjenesteyteren har fått en klar beskjed hvor det lagres/publiseres. Annerledes stiller det seg hvor innholdet angivelig er i strid med en tredjepersons personvern, men hvor det er ikke forklart hvorfor det er ulovlig og det er heller ikke opplagt fra det angivelig ulovlige innholdet.
Hvis det er uklart om innhold er ulovlig eller ikke, kan det bli nødvendig for tjenesteyteren å foreta enkelte undersøkelser for å avklare. Men det er ikke slik at tjenesteyteren uoppfordret må overvåke alt innhold som legges ut på tjenesteyterens plattform.
Uten ugrunnet opphold
Og selv om tjenesteyteren har fått kjennskap til det ulovlige, så kan den fri seg fra ansvar etter at kriminaliseringstidspunktet eller tidspunktet for erstatningsansvar er inntruffet, ved å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen «uten ugrunnet opphold».
Formuleringen «uten ugrunnet opphold» er valgt for å ta høyde for at tjenesteyteren må innrømmes en viss tid til selv å undersøke lovligheten av den aktuelle informasjonen. Det er ikke mulig på generelt grunnlag å si hvor lang tid dette er, da det må vurderes konkret for hver sak. Av betydning er hvilke rutiner nettverten har etablert for mottak av beskjed om ulovlig informasjon, hvordan beskjeden er gitt, og hvor vanskelig det er å avgjøre om anklagen om ulovlig innhold faktisk medfører riktighet.
Rutiner for å bli fri
Det kan medføre ansvar for ulovlig innhold på internett, også for andre enn de som har publisert. Tjenesteytere burde derfor ha rutiner i forbindelse med rapportering av ulovlig lagret eller publisert innhold på egne plattformer. Dersom en tjenesteyter skulle bli klar over ulovlig innhold bør man handle relativt raskt. Ved usikkerhet om innholdet er ulovlig, kan det være fornuftig å kontakte en advokat som er spesialist på området.
Artikkelen er skrevet av advokat/partner Mathias Lilleengen og advokatfullmektig Thea Aurora Sæter Langeland, Bing Hodneland advokatselskap DA.
