Depressive inflasjonsforventninger

Stimulanser uten sidestykke til tross: Finansmarkedene priser priser snarere inn deflasjon enn oppsving i inflasjon.

SALGSPLAKTER DOMINERER: Og det skyldes ikke bare sesong. Her fra Westfield San Francisco Centre. Foto: Bloomberg
Kommentar

Inflation is always and everywhere a monetary phenomenon.

Milton Friedman

Inflation is a monetary phenomenon in the same way that shooting people is a ballistic phenomenon.

Henry Wallich

Rekordene har falt i første halvår 2020. Den kraftigste nedgangen i økonomisk aktivitet i etterkrigstiden viste seg fort å bli den korteste resesjonen noen sinne, dels på grunn av penge- og finanspolitiske stimulanser uten sidestykke. Børsfallet og den påfølgende rekylen var også voldsomme. Det har litt gått inflasjon i alle rekordene, men det er like greit, for så mye annen inflasjon er det ikke å snakke om.

Markedsbaserte forventninger i USA tilsier inflasjon under 1 prosent frem til andre kvartal 2021. I eurosonen venter markedsaktørene regelrett deflasjon og positiv prisstigning igjen først neste år. Mer langsiktige inflasjonsforventninger – 2y2y, dvs. hva inflasjonen om to år ventes å være om ytterligere to år – ligger rundt 1,3 prosent i USA og 0,7 prosent i eurosonen, mens 5y5y nå ligger rundt henholdsvis 1,6 prosent og 1 prosent.

Oppblåsningen av pengemengden som følge av sentralbankenes kjøp av obligasjoner har ikke vært nok til å sparke igang noen inflasjon. Slik var det etter finanskrisen. Slik ser det ut denne gangen også, selv om takten i sentralbankenes aktivakjøp denne gangen ligger an til å bli 2,5 ganger større enn hva som noen gang er observert, ifølge  Citi-økonomene Pernille B. Henneberg og Catherine L. Mann. 

Milton Friedman sa at inflasjon bestandig et monetært fenomen i den forstand at den bare kan produseres av en raskere vekst i pengemengden enn i mengden av varer og tjenester. Men fall i pengenes omløpshastighet skaper krøll i sammenhengen. Høyere aksje- og obligasjonskurser korrelerer derimot godt med sentralbankbalansene.

Sentralbankene er ikke alene. Finanspolitikken i en rekke land har også skrudd volumet til 11. Henneberg og Mann ser tre årsaker til at heller ikke budsjettstimulanser vil utløse noen inflasjonsbølge:

* Stimulansene handler mer om å redde aktiviteten fra et for dypt fall enn om å stimulere etterspørselen opp fra nivået før coronaviruset. 

* Multiplikatorene er lave. Sosial distansering i ulike former begrenser oppsvinget i forbruket, og høy usikkerhet øker sparingen.

* Det økonomiske sjokket var stort. Selv om økonomien på mange måter er på vei tilbake mot normalen, tar ting tid. Globalt BNP vil ligge under nivået fra før COVID-19 inntil midten av 2021, venter Citi. Og når venter Henneberg og Mann at det tapte vil være hentet inn igjen? Aldri.

Svekkede budsjettbalanser tar likevel bort noe den deflatoriske brodden fra coronanedturen.

Mikroøkonomiske forhold som høy arbeidsledighet, lav prisingsmakt i bedriftene, råvarepriser og utsiktene for litt reversert globalisering taler også for lav inflasjon. 

Arbeidsledigheten vil falle raskt fra de verste nivåene, men det tar lengre tid å komme ned på nivåene fra februar 2020 og tidligere. Det tyder på laber lønnsvekst en god stund. Høyere matvarepriser har riktignok fått forbrukernes inflasjonsforventninger til å stige. Men bedriftene hadde allerede før coronaviruset generelt trøbbel med å sende kostnadsøkninger videre til sine kunder.

Selv de mikroøkonomiske modellene indikerer likevel at finansmarkedene priser inn for lav inflasjon og er nødt til å korrige, ifølge Citi. Spørsmålet blir da om sentralbankene klarer å sitte stille hvis markedets inflasjonsinvesteringer oppjusteres eller om de strammer inn for tidlig.

citi
inflasjon
deflasjon
coronavirus
pengemengden
pernille henneberg
catherine mann
milton friedman
henry wallich
Nyheter
Kommentar