Inflasjonsviruset er ikke dødt, det hviler

Etterspørselseffekten av pandemien er lavere inflasjon. Likevel har faren økt for en reprise av 1970-tallets svøpe.

SESONGSALG: Coronaviruset og forgjeldede stater kan utløse høyere inflasjon over tid. Foto: Bloomberg
Kommentar

Inflasjonen har oppført seg som et veloppdragent barn siden 1990-tallet. Den sitter når den skal, lager ikke støy, og er i det hele tatt litt kjedelig. Men vær forsiktig med hva du ønsker deg: Små barn bråker aldri akkurat passe mye.

Coronaviruset forsterker tendensen til «disinflation» – i utgangspunktet. Etterspørselsveksten faller, likevektsrentene faller, gjelden stiger til nye høyder. Det blir ikke inflasjon av å spise flere måltider hjemme og å sitte på hjemmekontor.

Etterspørselen har tatt seg opp i takt med gjenåpningen av økonomien. Prognosene greier ikke å følge med. Citis Surprise-indeks, som måler avvik mellom makroprognoser og faktiske utfall, steg i USA fra rekordlave minus 144,6 den 30. april til rekordhøye 270,8 den 16. juli. Den har falt nær 100 poeng siden, men ligger fortsatt godt over den nøytrale nullstreken. Atlanta Feds nowcast-modell anslår en veksttakt i tredje kvartal på rundt 30 prosent etter enda større minustall i andre kvartal. Gjenåpningen er likevel ingen rett linje, og den langsiktige BNP-banen blir lavere enn den lå an til ved årets begynnelse.

Så hvori ligger inflasjonstrusselen? I at tilbudssiden ikke blir skikkelig forstått. Det var det som fikk inflasjonen til å skyte fart på 1970-tallet, påpeker Simon Wells, sjeføkonom for Europa i HSBC.

Svak produktivitetsvekst har fått kostnadene pr. enhet arbeid til å stige i Europa de seneste årene, akkurat som på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Sammen med løs økonomisk politikk førte det den gang til at gnisten fra oljeprissjokket ga inflasjon på bred front.

Covid-19 gjør Europa fattigere og mer forgjeldet. Vedvarende sosial distansering kan gi redusert kapasitet i mange bransjer. Arbeidsledigheten kan bite seg fast på et høyere nivå enn før coronakrisen. Samtidig kan nasjonalisering, redusert arbeidsinnvandring og geopolitiske spenninger reversere disinflatoriske impulser fra globaliseringen.

Nå kan økt digitalisering av økonomien veie opp for høyere kostnader knyttet til nedbygging av globale verdikjeder. Og hvor ble det av inflasjonen som mange advarte skulle komme som følge av stimulansene under finanskrisen for litt over ti år siden?

Men denne gangen motvirkes ikke økte bankinnskudd av kredittskvis, påpeker HSBC. Og den offentlige opplåningen kommer raskere frem til lommene til bedrifter og husholdninger enn under finanskrisen. Spørsmålet er om pengene brenner i lommen eller ei.

Uansett vil vi vel alltid ha Japan? Landet med laber vekst på tilbudssiden, stigende offentlig gjeld og en sentralbankbalanse som har økt tiår etter tiår. Inflasjon har de ikke fått. 

Japans aldrende befolkning spiller en viktig rolle her, men heller ikke Europas demografi er noe særlig – den henger bare etter Japan med et par tiår. Derimot er det en forskjell at europeiske bedrifter ikke har redusert belåningen som de japanske, og at aksje- og eiendomsmarkedene i Europa faktisk har steget over tid. Den forskjellen kan vise seg å bli avgjørende.

Med høye gjeldsnivåer vil også regjeringene ønske at rentene ikke kommer så fort opp igjen. Men vil ikke det kunne blåse opp inflasjonen? Jo, nettopp. Det vil i så fall redusere nåverdien av gjelden. Men heldigvis gir aksjer inflasjonsbeskyttelse.

Inflasjon i EU i 1970-1994 og i 1995-2019


1970-19941970-19941970-19941995-20191995-20191995-2019
%MaksimumMinimumGjennomsnittMaksimumMinimumGjennomsnitt
Tyskland7,0−0,13,92,60,31,4
Frankrike13,61,77,02,80,01,4
Italia21,24,110,55,2−0,12,0
Spania24,44,811,04,7−0,52,3
Storbritannia24,22,28,93,90,42,1

Kilde: EU-kommisjonen, HSBC. Maksimal, minimal og gjennomsnittlig inflasjon i fem land i to 25-årsperioder

inflasjon
coronavirus
hsbc
simon wells
citi
federal reserve
japan
Nyheter
Kommentar