Finanspolitikk som en 70-talls skrekkfilm

Troen på storstilt finanspolitikk minner skeptikere om opptakten til 1970-tallets stagflasjon.

SAMMENLIGNER MED 1970-TALLET: Karen Ward, sjefstrateg for Europa i JP Morgan Asset Management. Foto: Jone Frafjord
Kommentar

Bruk mer penger, er den klare oppfordringen fra sentralbanker til regjeringene. 

Tirsdag sa USAs sentralbanksjef Jay Powell at pengepolitikk og finanspolitikk må jobbe side om side for å gi støtte inntil det er klart at økonomien er ute av trøbbel. Risikoen er klart større for å gjøre for lite enn for å gjøre for mye, mener Powell. Men samme dag sa president Donald Trump at Det hvite hus vil utsette forhandlingene med demokratene om stimulansepakke til etter valget.

Samtidig sier ESB-sjef Christine Lagarde i et intervju at finanspolitikk og pengepolitikk må jobbe hånd i hånd for å unngå at økonomien ramler utenfor stupet (unngå «cliff effect») hvis tiltakene trekkes tilbake for tidlig.

Men nettopp de storstilte finanspolitiske ambisjonene bidrar sterkt til en halerisiko som investorene må forholde seg til, advarer strateg Karen Ward i J.P. Morgan Asset Management. J.P. Morgan-forvalterne ser det nå som 60 prosent sannsynlig at markedene vil begynne å prise inn en normal vekst. Men det er ned fra et anslag på 80 prosent i juni. 

– Vær veldig forsiktig med å være for sikker på hva som vil skje og hvordan det vil påvirke markedene, sier Ward om USA-valget.

– Vi vet ikke hva som blir prioriteten til kandidatene når de kommer i posisjon. Det er enorm usikkerhet de neste ukene, så vi snakker til kundene om balanse i porteføljene.

Men usikkerheten er ikke begrenset til valget. Stagflasjon utløst av tilbudssidesjokk og høyere inflasjon er faren på lengre sikt.

Stagflasjonen på 1970-tallet forklares gjerne med oljeprissjokkene, men inflasjonen var på vei opp allerede før dem, fastslår Ward, som har laget en sjekkliste på syv punkter fra 1960- og 1970-tallet å sammenligne med:

  • Lav inflasjon tas som gitt
  • Politisk mål om full sysselsetting
  • En «Great Society»-motivert finanspolitisk pakke
  • Federal Reserves rentekontroll på stø kurs
  • Laber vekst i produktivitet
  • Myndighetene aktive i private foretak
  • Økt dominans av store foretak

Det er nok på den listen til å få det til å ringe i bjeller, særlig økt rolle for finanspolitikk, mener Ward. Høy inflasjon vil attpåtil gjøre det lettere å håndtere oppblåsingen av den offentlige gjelden.

Under stagflasjon er ikke obligasjoner noe særlig, ulike former for realaktiva er bedre. Men en blanding av høy inflasjon og slapp vekst er nokså trist uansett.

Det må ikke gå ille. Et oppsidescenario er drevet av husholdningenes ammunisjon i form av coronasparing, kombinert med teknologidrevet vekst i produktivitet, støtte fra ekspansiv politikk og (jada) oppblomstring av internasjonal handel. Da er sykliske og value-aksjer bra. 

Solberg-regjeringen legger opp til å reversere oljepengebruken temmelig mye i statsbudsjettet for 2021. Uttaket fra Oljefondet stiger til 3,9 prosent i år, ifølge regjeringens anslag, mot 2,9 prosent i 2019. Selv under den dypeste krisen i manns minne har politikerne holdt seg innenfor den gamle handlingsregelen på 4 prosent, og allerede i 2021 er planen å komme seg innenfor dagens handlingsregels normalramme på 3 prosent igjen.

Det gjenspeiler selvfølgelig også at selv i normale tider svir Stortinget av enorme beløp, takket være størrelsen på Oljefondet. Men fallet i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet fra 2020 til 2021 er i alle fall ikke på linje med hva Powell og Lagarde ønsker av finanspolitikerne hjemme hos seg selv.

karen ward
jp morgan asset management
erna solberg
jerome powell
christine lagarde
esb
federal reserve
stagflasjon
coronavirus
Nyheter
Makro
Kommentar