Den kommende inflasjonen

At inflasjonen stiger i vår skal ingen bry seg så mye om. Mer interessant er det at inflasjonsforventningene stiger.

SÅÅÅ STORT PRODUKSJONSGAP: Larry Summers frykter det brukes for mange penger. Foto: Bloomberg
Kommentar

Hvis én ting er sikkert, så er det at inflasjonen i mange land gjør et hopp nå i vår, i alle fall målt ved endring siste tolv måneder. 

Hvis prisene i USA i mai har steget med det som vil være konsistent med en inflasjon på 2 prosent i år, vil oppgangen fra mai i fjor være på 3,2 prosent. Det vil i så fall være den høyeste inflasjonen på ti år, men en konsekvens av prisfall under kollapsen i økonomien i fjor vår. Både Federal Reserve og ESB har gjort det klart at de ikke vil legge vekt på slike «baseeffekter», som delvis – men ikke bare – er drevet av oppsvinget i råvareprisene.

Samtidig er markedets inflasjonsforventninger på vei opp. Obligasjonsmarkedets forventninger kan leses ut av forskjellen mellom de vanlige statsobligasjonsrentene og rentene på tilsvarende inflasjonsbeskyttede obligasjoner (TIPS). Målt på denne måten lå amerikanske inflasjonsforventninger lenge klart under 2 prosent og smalt ned til 0,50 prosent på det laveste i mars i fjor. Men nå har forventningene steget til over 2,2 prosent, og det er altså å forstå som forventninger til gjennomsnittlig inflasjon neste ti år.

I likhet med markedspriser flest kan forventningene skifte fort. Men for tiden drives de av aktiv finanspolitikk. 

I USA kommer en stimulansepakke på 1.900 milliarder dollar på toppen av en allerede vedtatt pakke på 900 milliarder dollar. Mens stimulansepakken i forbindelse med finanskrisen i 2008 tilsvarte rundt halvparten av det anslåtte spriket mellom potensiell og faktisk produksjon, påpeker professor Larry Summers, utgjør stimulansen nå tre ganger det anslåtte produksjonsgapet, og det mens arbeidsmarkedet er i bedring. Summers, som tradisjonelt ikke har vært noen hauk, frykter derfor at finanspolitikken er for ekspansiv og gir inflasjon.

Fallet i inflasjon over flere tiår er blitt forklart på mange måter. Måten den teknologiske revolusjonen påvirker arbeid og markeder er én driver. 

Det sentrale premisset i Charles Goodhart og Manoj Pradhans bok «The Great Demographic Reversal» er heller at en eksplosjon i det globale tilbudet av arbeid etter Sovjetunionens kollaps og Kinas inntreden ga en kraftig disinflatorisk impuls til verdensøkonomien, og at den impulsen er i ferd med å bli svakere. Fødselsraten faller kraftig i Kina, som kan oppleve fallende befolkning allerede om et par år. Antallet i arbeidsfør alder faller allerede. 

Så mens den teknologiske revolusjonen fortsetter, vil bidraget fra arbeidsstyrken snu.

I en viss forstand er hverken finanspolitikk, teknologi, arbeidsstyrken eller råvarepriser avgjørende for om det bli inflasjon. Det koker ned til om sentralbankene tillater prisene å stige. 

Ed Yardeni i Yardeni Research tok sin PhD ved Yale seks år etter at finansminister Janet Yellen hadde gjort det samme, og brukte kopier av hennes notater i studiene.

«De utgjorde den uoffisielle læreboken til kurset i makroøkonomi til professor James Tobin, nobelprisvinner i økonomi,» mimrer Yardeni i et kundebrev.

«Jeg husker hennes klare fremstilling av IS-LM-modellen. Den spår at hvis underskuddsfinansiert finanspolitikk stimulerer økonomien, spesielt hvis den er nær sitt potensial, er resultatet sannsynligvis høyere renter. Hvis pengepolitikken imidlertid intervenerer for å holde rentene nede, er det sannsynlig at inflasjonen stiger, som forutsatt av Phillipskurve-modellen, og skyve obligasjonsrentene opp uansett.»

Nå ønsker flere sentralbanker at inflasjonen stiger til høyere enn det offisielle målet for å veie opp for at inflasjonen tidligere har vært lavere enn målet.

Men i Kina falt kjerneinflasjonen fra pluss 0,4 prosent i desember til minus 0,3 prosent i januar. Og de fleste land er langt unna tidligere anslag for potensiell produksjon. Økt inflasjon er slett ikke gitt.