Sa du 80–100 prosent i utbytte?

Med lite gjeld, lite vekstambisjoner, og lave renter er det kanskje fornuftig. Men det er også lite bærekraftig.

UTBYTTEKONGEN: Bjørn Rune Gjelsten, eier og styreleder i Gjesten Holding, er fortsatt største aksjonær i Kid. Foto: Iván Kverme
Kommentar

Utbytter og tilbakekjøp er blitt mer populært med årene. Ikke bare fordi rentene er lave, men også fordi kapitalismen i kapitalmarkedet er blitt sterkere – i mangel på en bedre forklaring. Alle skal være så aksjonærvennlige som overhodet mulig.

En som virkelig vil fremstå som aksjonærvennlig nå er Bjørn Rune Gjelsten.

Tidligere har Kid hatt et mål om å utbetale 60–80 prosent av overskuddet i utbytte til aksjonærene, som jo er ganske mye. Men på onsdag ble det klart at dette økes til mellom 80 og 100 prosent. 

Virkelig? 80 til 100 prosent? Rent kortsiktig er dette et meget aksjonærvennlig grep av Gjelstens menn i Kid-styret, og milevis bedre enn Europris' 50–60 prosent.

«Kid-aksjen gir nå en direkteavkastning på 10 prosent», sa en tilsynelatende fornøyd konsernsjef Anders Fjeld til Finansavisen.

Men hvor fornøyd kan en bedriftsleder være når styret og aksjonærene foretrekker overskuddene selv i form av utbytter, enn at bedriften reinvesterer kapitalen i videre vekst? 

Med mindre Fjeld og resten av ledelsen selv har problemer med å se god avkastning på å etablere nye butikker i nye markeder, er utbyttepolitikken nærmest et hån mot ledelsen i en lønnsom bedrift.

Uansett, utbyttegrepet forteller investorer at balansen i Kid er bunnsolid, og at styret mener nedrisikoen i selskapet er lav. Utbyttepolitikken er tross alt en langsiktig strategi.

Og med dagens negative realrenter er det idioti å samle opp store overskudd på en bankkonto. 

Kid kan også skilte med noe Frontline & Co. ikke kan – lite sykliske markeder, noe som i utgangspunktet bør øke troverdigheten til utbyttestrategien. 

Men hvis Kid-ledelsen og styret skulle føle seg uovervinnelige etter pandemien, vil de alltid være utsatt for egne feilgrep og en evigvarende endring i konkurransesituasjonen i markedet. Bare se på Nille, se på Tilbords, se på XXL – retail-bransjen er knalltøff. XXL gikk fra utbytter til kriseemisjoner på få måneder.

De vil også være utsatt for vanlige nedgangskonjukturer, noe som vi ikke har hatt siden finanskrisen. Og apropos finanskrisen, gikk jo Kid konkurs den gang. Det var da Gjelsten etter hvert kom inn som eier. 

Ergo vil ikke Kids nye utbyttepolitikk vare noe særlig lenger enn til neste lille nedtur. I en slik situasjon vil aksjonærene heller se en solid balanse, enn et selskap som tar opp gjeld og risikerer sin egen overlevelse fremfor å kutte i utbyttene. Jo mer ambisiøs utbyttepolitikken er, dess mindre troverdig og bærekraftig er den.

Selv om utbytte aldri blir upopulært på en generalforsamling, er det ikke alle som lar seg begeistre like mye på et prinsipielt grunnlag. Thomas Nielsen, forvalter i First Fondene, er blant disse:

«Å skulle betale en definert prosent av overskuddet som utbytte bidrar ofte til suboptimale valg. Utbyttepolitikken bør være fleksibel, fordi hvor mye utbytte et selskap bør betale, er betinget av attraktiviteten til de øvrige mulighetene til å anvende kapital», skrev han nylig i Kapital.

Skal vi være litt konspiratoriske her, kan det jo hende Gjelsten planlegger å selge seg helt ut av Kid, og da er slike «aksjonærvennlige» grep helt perfekt for å løfte aksjekursen. I mai 2020 solgte han en stor post til 65 pr. aksje. Nå er kursen rundt 90 kroner.