Det grønne skiftet vil medføre en endret geopolitisk maktbalanse. Ikke nødvendigvis til det positive. Fornybar energi kan, sammenlignet med fossil energi, bli demokratiserende for energimarkedet, men når et enkelt land allerede dominerer markedet kan balansen stå i fare.
Helt siden verden fikk opp øynene for hvor kritisk oljen var for nasjonale interesser, sikkerhetspolitikk og velstand, har det sorte gull satt dagsorden. Land som utvinner og eksporterer olje og gass har en geopolitisk fordel overfor land som er avhengig av å importere disse råvarene.
Fornybar energi er noenlunde jevnt fordelt omkring på kloden. Rene geografiske fordeler eller ulemper er dermed ikke like fremtredende. Isolert sett kan overgangen til fornybar energi altså medføre lavere risiko for konflikt over tilgangen på energiressurser.
Overgangen til fornybar energi anes derfor ikke bare som positivt for miljøet, men også som sikkerhetspolitisk stabiliserende. Og dermed som potensielt positivt for global handel.
Verdens geopolitiske nøkkelspillere posisjonerer seg innenfor råvarene og teknologien for å gjennomføre et grønt skifte. Kina og USA kniver om å være fremst, men Kina har allerede et solid forsprang.
Intet annet land satser så mye penger på skiftet til fornybar energi som Kina. Satsningen til Kina er en og en halv ganger USAs satsning på området. I 2010 kontrollerte Kina 95 prosent av markedet for sjeldne jordarter. Flere av dem kritisk for å kunne gjennomføre det grønne skiftet.
Nøkkelstoffet for å produsere solcellepanel, polysilisium, er Kina verdens største produsent av
Chile er en av verdens største produsenter av litium. Kina er allerede tungt investert i Chile, og øker stadig sin tilstedeværelse både økonomisk og politisk. Et enkelt kinesisk selskap eier nå mer enn 60 prosent av det nasjonale kraftfordelingsmarkedet i landet.
Innenfor solceller og solcelleteknologi har Kina også tatt en markedsledende posisjon. Fokuset på hele leverandørkjeden gjør at Kina nå står for produksjonen av 75 prosent av verdens solcellepaneler. Nøkkelstoffet for å produsere solcellepanel, polysilisium, er Kina verdens største produsent av. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) sto Kina i perioden 2015–2021 for 40 prosent av all installasjon av vindenergi, 36 prosent av solenergi og 36 prosent av vannkraft på verdensbasis.
Innen forskning foregår det også et kappløp. Over 20 prosent av alle verdens vitenskapelige og tekniske tidsskriftartikler i 2018 kom fra Kina. USA produserte over 16 prosent. I motsetning til USA har Kina hatt en kraftig økning i antallet artikler fra årtusenskiftet. Antallet produsert i USA har i grunn flatet ut siden finanskrisen. EU henger også etter. Fra konsekvent å ha produsert flere vitenskapelige artikler enn Kina, ble EU forbikjørt av Kina i 2018.
I dag benytter Kina handel som virkemiddel i uenigheten med Litauen over Taiwan
Det eksisterer allerede eksempler på hvordan kineserne kan velge å benytte sin markedsposisjon. I 2008 innførte Kina en maksimumsgrense for mengden sjeldne jordarter utenlandske selskaper kunne kjøpe fra landet. Det medførte stor usikkerhet i markedet og en plutselig prisøkning. Nobels Fredspris i 2010 til Liu Xiaobo førte til at Norge møtte en kinesisk mur. I 2013 innførte Kina økt toll på amerikansk polysilisium. Det førte til dramatiske konsekvenser for amerikanske polysilisiumprodusenter. I dag benytter Kina handel som virkemiddel i uenigheten med Litauen over Taiwan.
Dersom ikke flere spillere kommer på banen, vil Kina fullstendig dominere den fornybare fremtiden. Etter mitt syn kan det grønne skiftet være gnisten som fører til ytterligere konflikt og eskalering av eksisterende konflikter. Hverken USA eller EU vil akseptere en slik dominans. Konsekvensen er et uoversiktlig geopolitisk landskap med potensielt ødeleggende konsekvenser for verdens handel og økonomi. Vi kjenner allerede til hvordan olje og gass brukes som virkemiddel.
Aleksander B. Koldingsnes
Økonomikommentator i Sbanken
