Om mat, fly og sjøbris

Mange drømmer om sand, sjøluft og ferie i en søvnig amerikansk kystby. Heldigvis finnes det et substitutt ute på Fornebu.

sjoflyhavna.jpg

I lav vintersol er den blåmalte terminalbygningen som klippet ut av et prospektkort fra USAs nordøstkyst, med hvite blomsterkasser utenfor, måker på taket og rekker av solstoler langs sørveggen.- Det er så gjennomført man nesten venter på at JFK selv skal kommer ruslende ut døren, med opprullede chinos, softis i hånden og genser som han har knyttet løst over skuldrene, i den tro at den er et skjerf, mener Short i det anmelderne begir seg inn i den gamle terminalbygningen.Luftig og overmøblertMange forretningsområder utenfor sentrum sliter med et dårlig utvalg av habile spisesteder. De store konsernene som har slått seg ned på Forenebu har nok det skraleste utvalget av dem alle.Ifølge Lunsjguidens research-avdeling, er Sjøflyhavna Kro det nærmeste man kommer en restaurant her ute. Det merkes når man besøker stedet rundt lunsjtider, for det sitter overraskende mange dress-typer rundt bordene her. Blant de øvrige gjestene er det et sterkt innslag av pensjonister.Plassen kunne godt vært brukt som foto-location for en Gant-katalog. Det hvitmalte lokalet er utsmykket med en mengde antikviteter, americana og bilder fra luftfartindustriens ungdom. Møblementet er derimot av nyere dato, men utformet helt i tråd med god gammeldags kafeteria-estetikk, med beige skai-trekk på benkene.- For meg minner dette mest om en klassisk diner , sier Short, og later som han ser på en gammel Braathens-reklame, mens han egentlig gransker den blå sveisen til damen på nabobordet.- Jeg får mer en kro-følelse, men på en god måte, innvender Long.- Hva vil dere ha å drikke, sier en uformelt antrukket servitrise som har dukket opp ved bordet.Ivy league- Jeg hadde noen innvendinger mot å anmelde en kro for business-lunsj. Men når jeg ser hvor mange forretningsfolk det faktisk er her, så synes jeg det er høyst legitimt likevel, sier Long.- Enig. Og maten holder høyere standard enn den gjengse veikro, sier Short.De ender på dagens fisk fra grillmenyen, som er stekt laks, mens Long er sulten og går for Sjøflyburgeren. Snaue 8 minutter etter er hun tilbake med herlighetene.- Det må være den raskeste serveringen sør for folkeskikken, mener Short.- Ja, hvor går egentlig den grensen, lurer Long.- Rett sør om Namsos. Etter noen innledende kommentarer om ferdigkjøpte hamburgerbrød og bruk av fabrikkfremstilte ingredienser, må lunsjanmelderne konkludere med at dette ikke smakte dårlig i det hele tatt.- Laksen er forbilledlig tilberedt, og jammen ser det ikke ut til at kjøttkaken i burgeren er hjemmelagd også, sier Short.- Det har du helt rett i. Allikevel er jeg ganske imponert allerede, men med litt sprekere tilbehør, og kanskje en annen dressing, så kunne det vært enda bedre, sier Long.El Bulli-isk- Hvem er det egentlig som eier stedet?, lurer Short, når servitrisen igjen kommer til bordet med karamellpudding og brownies.Hun gir seg inn på en lengre forklaring på klingende svensk. Det fremgår av samtalen at driften er et samarbeid mellom flere restaurantører, og at det har vært kafedrift her nesten siden krigen. Deretter nevner hun noe om kjøkkenet og «El Bulli», mens hun hever øyenbrynene megetsigende under den lyse luggen.- Hva var det hun sa om El Bulli. Var kjøkkenet laget av El Bulli?, spør Long når hun har forsvunnet.- Ehh.. Jeg fikk det egentlig ikke helt med meg. Hun smilte, så jeg smilte tilbake. Men det hørtes jo veldig bra ut, svarer Short.De slår seg til ro med det, før Long begynner å skryte uhemmet av kaffen.- Og denne karamellpuddingen er en liten perle. Utrolig fast og fin konsistens, og helt uten den eggsmaken som det ofte blir på den hjemmelagde versjonen, sier Short.- Jeg er enig i at det er litt vanskelig å sette en karakter på et slikt sted. Etter kro-standard er maten godt over snittet. Og som jeg sa i sted; ingen prøver å gi inntrykk av at det er noen gourmetrestaurant, konkluderer Long.LONG & SHORTSjøflyhavna KroDen lille blåmalte terminalbyngingen i på Fornebu utgir seg ikke for å være noen gourmetrestaurant, men er likevel så bra at den nesten er brukbar for en forretningslunsj. Kundegrunnlaget vil øke kraftig når Statoil flytter inn like ved, og det er kanskje verd å vurdere en ørliten oppgradering av ambisjonsnivået. Stedets amerikanske feriebyestetikk er verdt besøket alene.Terningkast: 4Sted: Martin Linges vei 57, FornebuTid før maten kom: 8 minutterÅpner for lunsj: Klokken 11.00Besøkt: 30. november 2011