Andy Warhol spådde oss alle 15 minutter berømmelse. Det ble 15 sekunder i stedet, men til gjengjeld så ofte vi vil.Iscenesettelse er det moderne prosjektet. Vi viser oss fram for vennene våre slik vi gjerne vil bli sett. På Facebook. På Twitter. På Pinterest. På Snapchat. Kort sagt: I sosiale medier.Se hvilken herlig ferie jeg er på, sier vi. Se hvor flinke barna mine er, hvordan jeg trener og går på tur, hvor god mat jeg spiser, hvor lykkelig jeg er. Se klærne jeg går med, bøkene jeg leser, filmene jeg ser på, hjemmet jeg bor i. Se meg, se mitt liv.Og vi ser. Med beundring, oppmuntring og tomler opp. Noen ganger med misunnelse eller et hemmelig hånflir, men alltid med interesse. Og hvorfor ikke? Vennene våre er kjendiser i våre liv. Vi kjenner dem, de kjenner oss, vi er kjendiser for hverandre. Mikrokjendiser.På denne måten føyer sosiale medier seg fint inn i vår tids metatrender: Individualisering og atomisering. De siste tredve årene har vi gått fra en verden der alle så samme TV-program, hørte samme musikk og gikk i mer eller mindre de samme klærne til en verden der alle gjør sine egne, individuelle valg - fortrinnsvis valg som speiler egen unikhet og individualisme.Samtidig er bransje etter bransje blitt atomisert: Fra mega-plateselskaper til enkeltutgivelser, fra bankfinansiering til crowdfunding, fra NRK til TouTube. Fra det sentrale til det desentraliserte, fra en stor til mange små, fra riksaviser til nyhetsfeed. Bare for deg.La de tusen blomster blomstre sa man en gang, og det har de faktisk gjort. Mangfoldet, fleksibiliteten og detaljrikdommen i det atomiserte mediebildet er ganske fantastisk. Og med Internett som allestedsnærværende tilgjengeliggjører er det bare å forsyne seg. For alt er tilgjengelig, alt er mulig og alt er billig. Alt er overalt og hele tiden.Og forsyne oss gjør vi. Med begge hender. Mediedøgnet har fått vesentlig mer enn 24 timer, fordi vi bruker medier lagvis, samtidig. Vi ser på TV med iPad ved siden av oss i sofaen. Smarttelefonen ligger oppå avisen mens radioen står på, og er du under 20 kan du ha på en 10-timers YouTube-loop mens du spiller Call of Duty, SMS'er og snakker med vennene dine på headset. Og det er bare under lekselesingen.Det handler ikke engang om multitasking, men om atomisering. Verden, inntrykk, handlinger, produkter og tjenester: Alt deles opp i mindre og mindre biter. Det er ikke nødvendigvis så mye du får av hver ting om gangen, men det er nok. For det som ikke kan sies på maks 140 tegn er neppe verd å si i dette rommet. Idéer, tanker og påstander prøves ut, spres og deles med virusets hastighet, og naturlig utvelgelse fungerer fremdeles: De sterkeste overlever. Litt lenger enn resten.De sterkeste bildene, ideene og tankene blir memer. De blir en del av oss, og har reist verden rundt, blitt siste skrik og avleggs igjen i løpet av et døgn eller to. Det ødelagte Jesus-ikonet (bildegoogle "ecce homo" hvis du har glemt det), Felix Baumgartner på vei fra rommet, bilder i kampen mot særskrivingsfeil... Memene er vår nye kulturarv, vår felles referanseramme og noe vi deler. Alle vi mikrokjendiser, som daglig presenterer vår løpende hjemme-hos reportasje med oss selv i hovedrollen.Faktisk er vår higen både etter kjendiser og etter egen kjendisstatus fullstendig logisk. Den knappeste ressursen i verden er oppmerksomhet, og heltene er de som får mest av den: Kjendisene. Samtidig er biter av denne rikdommen tilgjengelig for hver og en av oss, i mindre monn. Vi får kanskje ikke 15 millioner følgere på Twitter, men vi har trehundre venner på Facebook. Og kanskje en blogg med en leserkrets på tusentallet.Det beste er at du ikke engang trenger å kunne synge eller spille skuespill for å bli mikrokjendis. Det holder å kunne knipse et morsomt bilde, skrive en slagferdig bemerkning eller være flink til å bruke filter og hashtagge. Eller enda enklere, du kan dele det noen andre har skrevet og knipset. Resultatet er uansett det samme: Liker og stjerner og kommentarer og delinger og repins. Det føles som anerkjennelse, applaus og beundring. Det føles som kjærlighet.Mikrokjærlighet.Og det er uansett det eneste vi har tid til.Nina Furu