Hvordan virker vi på hverandre?

Selvsagt vil vi lytte. Selvsagt vil vi løfte. Men hvorfor vil vi det? Oftest fordi det får oss til å føle oss bra, skriver Cecilie Thunem-Saanum.

Cecilie Thunem-Saanum - Foto - Gry Monica Farstad Hellvik

Jeg fortalte deg noe.Du svarte meg ikke.Jeg spurte deg om noe.Du sa ingenting.De ordene er skrevet av jenta vår på 7 år, da hun gjorde hjemmeleksene sine denne uken. En sterk påminnelse fra ei beskjeden, lita jente.De ordene fikk frem tårene mine. Å være 7 år, ungen min, og allerede føle det slik.De ordene er jeg sikker på at treffer mange voksne også.Og det er det denne kronikken handler om: Hvordan virker vi mennesker på hverandre, på både kollegaen, vennen, partneren? På barnet vårt? Og på alle barna rundt oss?Ordene kunne vært skrevet av en voksen. De beskriver kjente tanker for så mange. Vi ser at de andre ikke hører etter, ikke ser oss. Samtidig glemmer vi å sjekke ut hvordan vi virker på hverandre, hva vi gjør for å se andre.Vi er så opptatt av å få budskapet vårt ut, at vi glemmer å ta inn hva menneskene rundt oss forteller oss. Hva spør de oss egentlig om? Selv når det er barn vi snakker med, er vi mest opptatt av hva vi har i vårt eget hode.Vi er så forutinntatte. Synes andre ser ut som om de får til alt så mye bedre enn oss. Blir misunnelige. "Lett for deg", knitrer og freser det inni hodene våre. Og rett som det er kommer tankene ut som verbal spraking, til en intetanende kollega eller venn.Gjør mer av det du tror på, er mitt mantra. Det er stor forskjell på å tro på det vi gjør og å ha tro på at andre liker det vi gjør.Hvordan virker du på andre?Senest for noen dager siden fikk jeg høre det. Igjen. At selv om jeg viser meg sårbar, åpner opp, gir av meg selv - så trodde ikke vedkommende at jeg kunne bli såret.For jeg er jo så trygg, i andres øyne, sa han. Hva? sa jeg. Jeg viser jo hvor sårbar jeg er, og at jeg er minst like usikker som de fleste andre.Kroppsspråket, kompetansen, klærne, var fasiten på hvorfor han opplever meg slik, hvorfor jeg virker slik på ham. Du ser ut til å tåle det meste, om noen er ufine mot deg, var påstanden.Ingen skal trenge å tåle det meste fra andre, ikke før vi må.Jeg kurser, foredrar og skriver om hvordan vi kommuniserer, om hvordan vi bruker tiden vår. Jeg spør ofte: Hvordan vil du virke på andre?Vil du være en som lirer av seg litt tøffe ting, fordi den andre ter seg og kler seg som at vedkommende tåler det? Være en som stresser opp omgivelsene med handling og ord, fordi omgivelsene fortjener stresset ditt?Eller være en som løfter andre, hjelper, er til stede?Visst skal vi gi hverandre konstruktive tilbakemeldinger, visst skal vi lære av våre feil, bli bedre på det vi gjør. Det er jo jobben min, å hjelpe folk med det, og å selv få daglig evaluering på hva jeg gjør.Men før vi kan gi andre feedback av det tøffere slaget, må vi se dem. Mennesker vil bli sett. Det er en av våre sterkeste drivkrefter, og ofte ubevisste mekanismer.Først når du ser et menneske. Lytter til det mennesket med både ører og de andre sansene. Først da vil vedkommende være åpen for å høre på hva du mener, på godt og vondt.Hvordan virker vi på andre? Er vi en som ser den vi snakker med? Eller snakker vi bare til?Gang på gang sier jeg det: Folk er ikke opptatt av deg. Folk er opptatt av seg selv.Selvsagt vil vi hjelpe hverandre. Selvsagt vil vi lytte. Selvsagt vil vi løfte. Men hvorfor vil vi det? Oftest fordi det får oss til å føle oss bra.Det går en liten plate i underbevisstheten vår. Den spilles av ofte. Veldig ofte. Den plata sier på godt norsk:What`s in it for me? What`s in it for me? What`s in it for me?Uten filterBarn er brutalt ærlige. Det er både godt og vondt.De fire linjene fra den lille jenta vår viste seg å handle om klassevenner. Klassevenner som ser at hun snakker til dem. Som hører at hun spør om å få være med i leken.Men som gang på gang ikke gidder å svare henne, inkludere henne. Selv om hun vet at de hører at hun sier noe.Det vondeste er at hun ser det. At de ignorerer henne, gang på gang.De er 7 år, hun er 7 år. Det er trist at det er slik, men det er i det minste ærlig og ufiltrert. Og de er uskyldige barn. Ufiltrert er lettest å avdekke, og da kan situasjonen gjøres noe med.Vi voksne er mer filtrerte. Vi er veloppdragne og korrekte, når noen spør om å få leke med oss. Ofte er det bortkastet energi, det der filteret. Barna gjennomskuer slikt med en gang. Og vi voksne får det også ofte med oss, og kan kjenne oss igjen i det vår 7-åring skrev.Det, på tross av at vi i voksenverdenen møter hverandre med fine ord og mye entusiastisk lyd.Den iskalde, korrekte tonen. Vi kjenner det, når noen misbruker raushet for å oppnå egen fortjeneste. Ekte raushet handler om å se mennesker, lytte, ta det de sier på alvor. Uten egen agenda.Ofte gir vi etter for ytre press. Forventningspresset er så stort, så vi stiller opp på altfor mye. Blir stresset, går på akkord med både verdier og preferanser. Glemmer å lytte til mennesker og glemmer å lytte til oss selv.Dårlig samvittighet?Det er stor forskjell på ytre og indre press. Det ytre presset heter Andres Forventninger.Det indre presset heter Dårlig Samvittighet.Følger vi verdiene våre, klarer vi påkjenningene som det ytre presset gir. For, følger vi verdiene våre vil det indre presset avta. Følger vi verdiene våre uteblir den dårlige samvittigheten. Det er da vi står fjellstøtt. Det er da vi takler motstand og press.Jeg blir ofte snakket til som om jeg har dårlig samvittighet. Spøkefulle kommentarer som "vet du hvordan ungene dine ser ut" ville rammet enda hardere enn de gjør, om jeg ikke var fjellstø, visste hva jeg står for og hvilke prioriteringer jeg gjør.Det verste jeg vet er å dra fra barna, det beste jeg vet er å komme hjem til dem og mannen min. Og likevel reiser jeg, gang på gang. Fordi jeg stortrives med jobben min, og fordi jobbreisene gir meg stor fleksibilitet med barna alle de dagene jeg ikke er på farten. Jeg blir den tålmodige utgaven av meg."Det må lette samvittigheten din å ha besteforeldre som hjelper til når du reiser", er en fast traver. Da flekker jeg bare litt tenner til svar, lar det se ut som et smil. For slike kommentarer handler ikke om meg. Det handler om dem som avleverer dem.Ja, det lettere at bestemor og de andre besteforeldrene trår til. Det letter hjertet mitt, fordi jeg vet at barna storkoser seg når det er besteforeldre som henter dem, duller litt ekstra med dem.Men samvittigheten? Nei. Jeg hadde ikke reist, om samvittighet var et tema.Jeg sørger for nok balanse i verdiregnskapet til at jeg tar jobbturene uten samvittighetsjag. Aldri mer enn to netter borte fra familien, uansett hva.Alltid en tidsgevinst i andre enden.Nå håper jeg at flere kan ha nytte av å bli bevisst på egne verdier. Se forskjellen på dårlig samvittighet og omgivelsenes forventninger.Jeg synes den kjære 7-åringen vår har et stort poeng. Jeg skal takke henne i mange, mange år for den leksen hun ga meg, da hun skrev hjemmeleksen sin.

Lappen - Foto - Cecilie Thunem-Saanum
Noen tips for å lytte bedre, inspirert av Sarea 7 år:Ta pauseLa minst tre andre slippe til rundt møtebordet, middagsbordet, i lunsjen. På jobb og på privaten.Se menneskerDet er noe av det sterkeste vi har i all kommunikasjon. Selv den mest sjenerte ønsker å bli sett, selv om ordene uteblir og blikket er på skotuppene dine.Vær tilstede, fremfor bare tilgjengeligLa være å takke ja til sosiale aktiviteter, møter, tid med famllie eller venner dersom hodet er et annet sted.Gi oftere respons til dem som deler og gir av seg selv Det skal så lite til, å gi respons til den som forteller oss noe, den som gir av seg selv. Det kan være et smil, eller noen vennlige og begrunnede ord. Vi sier jo ofte noe positivt. Det positive kan lett bli floskelaktig, fordi vi glemmer å begrunne hvorfor vi opplever det den andre sier som positivt.En begrunnet tilbakemelding oppleves som langt mer troverdig enn en høflig, ubegrunnet kommentar.(For ordens skyld: Jeg har selvsagt snakket med jenta vår og fått hennes godkjennelse til å dele. Og, 7-åringen vår har det veldig fint på skolen. Klassen hennes har fantastiske lærere som følger med, og som følger opp.)Cecilie Thunem-Saanum - driver firmaet Cecile TS. Hun trener ulike aktører i tidsbruk, og i kommunikasjonsrelaterte emner. Jobber også som mentor og sparringspartner for ledere og gründere, blant annet gjennom Innovasjon Norge.Lese flere av Cecilies tanker og tips om kommunikasjon, tidsbruk og gründerliv HER FØLG HEGNARKVINNER PÅ FACEBOOK