– Perfekt plassering, nå sitter vi inne og ute på én gang, gliser Long idet hun tar plass ved den store, åpne vindusveggen hos Delicatessen.Restauranten på Grünerløkka er siden oppstarten i 1999 blitt en slags institusjon, som samler alt fra kjente komikere til bankmenn i dress. I det sjarmerende lille lokalet, tjener de fleste bordene som noens faste plass. Slik lojalitet fester seg i veggene.De siste årene har tapas-restauranten åpnet to nye filialer, på Majorstuen og Tjuvholmen. Men alle trofaste gjester vet godt at det finnes bare én Delicatessen i Oslo. Her kan man bestille bord til lunsj, men ved middagstider er det førstemann til mølla-prinsippet som gjelder.– EGENTLIG TROR JEG at tapas-spiserne er en døende art, proklamerer Short.Long ser seg kjapt rundt, for å forsikre seg om at ingen har hørt makkeren banne i kirken.– Hva mener du?– Tapas var jo hovedsakelig omfavnet av hvinete jenter i begynnelsen av 20-årene og litt eldre konebyttere som tidligere omfavnet charterturisme, sier Short bastant.– Nei, tapas var opprinnelig små retter som ble lagt oppå den skiven med brød som dekket vinglasset, slik at det ikke skulle falle fluer i det, svarer Long, pliktoppfyllende som en pike på søndagsskolens første benkerad.Short sender et oppgitt blikk over bordet, før han fortsetter sitt tvilsomme resonnement.– Nå er de unge jentene blitt småbarnsmødre og kjeder hverandre i hjel med hjemmelaget foccacia-brød, og de litt eldre bruker rammelånet sitt på en tapasbar nede på Solkysten isteden, fastslår han syrlig.– Så du mener at det skandinaviske tapaskjøkken står i St. Peters forværelse, spør Long med hevede øyebryn.HELDIGVIS FOR SHORT, har servitøren ankommet bordet deres før han kan avkreves for et svar.Etter en rask prosess har de valgt seg ut fristende små retter, som aspargesbønner i sitronolje, og salat, bakt aubergine & grillet artisjokk. De får kjapt beskjed om at kyllingvingene de har bestilt desverre ikke er å oppdrive denne dagen, så de bestemmer seg for grillet indrefilet av okse, med salsa romesco.På oppfordring forteller servitøren at deres beste skinke er serranoskinken som er lagret i 36 måneder.Den lille restauranten er som et lite stykke Spania, selv om den strengt tatt serverer tapas på skandinavisk vis. Utenfor vindusveggen, som for anledningen bare er en enorm, åpen vinduskarm, står provisoriske benker med slitte puter. Hit henvises middagssultne gjester som regel med et glass vin – og er fornøyde med det. På asfalten ligger en mildt overvektig hund og døser i solen. De får en fornemmelse av at tiden står stille. Mañana-mentaliteten fyller dem, som en mugge med sangria.– DEN NYE PIZZAEN. Dét tenkte jeg om tapasen en periode, sier Long fraværende, mens hun studerer de store veggtavlene i rommet.Antallet tapasbarer blomstret opp i hovedstaden utover 2000-tallet. Delicatessen har likevel holdt stand, og overlevd flere av sine konkurrenter.Når maten kommer på bordet, minnes de på hvorfor. Her er ingen halvfabrikata som er måket over fra en vakuumpakning i kjøleskapet. Maten er laget av gode råvarer, og da får det bare være at de må vente nesten 20 minutter på at den kommer på bordet.– Tenk at aspargesbønner kan smake så godt, sier kjøtteteren Short med stjerner i øynene.Her er ingen seige, smakløse scampi druknet i olje, slik noen restauranter som har likt å kalle seg for spanske, kan finne på å servere. Derimot er de ferske, perfekt stekt, og blottet for oljesmak.– Og indrefileten, den smelter på tungen, sukker grønnsaksentusiasten Long, og kan ikke la muligheten til å arrestere Short gå fra seg:– Hvordan ble det med tapasens fremtid forresten? Er vi fremdeles på siste vers?– Jeg håper iallefall den klisjefylte møkkatapasen som dominerer enhver uoppfinnsom jentekveld er det. Hvis jeg ser én spansk kjøttbolle til, maltraktert i tvilsom tomatsaus på en parmiddag, tar jeg ikke ansvar for egne handlinger, sier en åpenbart traumatisert Short.– Heldigvis er ingen av dem å se her, svarer Long tørt.– Derimot er jeg fortsatt en stor tilhenger av ordentlig tapas. Og den finnes fremdeles hos Delicatessen, fastslår Short, og forsyner seg grådig av indrefileten.LONG & SHORT
Delicatessen
Delicatessen på Gründerløkka er ikke et utpreget sted for en businesslunsj. Likevel tar mange turen nettopp hit. Sannsynligvis mest for matens skyld, men muligens også på grunn av de lite pretensiøse omgivelsene og den avslappede atmosfæren. Her er det små trebord og harde søndagsskolestoler for alle, og ingen spesialbehandling. Kjøkkenet er ikke det raskeste i byen, så dette er ikke stedet for lunsjgjesten med åletrangt tidsskjema. Derimot er det et flott sted for dem som ønsker seg mye smak, et rikt utvalg, og en restaurant som tar tapas på alvor. Her får du ikke spekeskinke rett fra plastpakken I kjøleskapet, og det skal belønnes. I ærlighetens navn, er tapas kanskje bedre egnet til middag enn til lunsj, og dermed er det vanskelig å havne på toppen av Lunsjguidens skala med dette kjøkkenet. Anmelderne var begeistret for den løvtynne serranoskinken, de sprø og nystekte scampiene og den vanvittig møre indrefileten som kunne fått en hvilken som helst vegetariener til å konvertere. Derimot var de skuffet over den spanske ostetallerkenen; de små skivene av toast med rosiner og aprikoser bød ikke på tilstrekkelig sødme til å balansere de svært modne ostene.Sted: Søndregate 8, Oslo.Pris lunsjretter: Tapasrettene varierer i pris, fra under 50-lappen til over 100-lappen. Det trengs imidlertid flere retter for å bli mett.Besøkt: 24. Juni 2014.Tid før maten kom: 18 minutter.Terningkast: 5Ameldelsen var publisert i Finansavisen lørdag 28. juni 2014.