Bedre tid og mindre stress i høst

Mens en bilmotor og en PC har en makskapasitet, er vi mennesker uten definerte begrensninger. Vi vil få til alt, og glemmer å lytte til kroppen vår. Hvordan kan vi være noe for andre, om vi stadig går på akkord med oss selv?

Høsten. Tiden for hastverk. Tiden hvor alt skal skje, slik at vi når målene våre for dette året.Målet om den perfekte matpakken til store og små, nok trening for oss selv, nok frisk luft, nye aktiviteter for oss eller barna våre – og selvsagt, målet på jobben.Der skal vi yte maks, mens vi forsøker å yte like mye på alle våre andre arenaer. Samtidig. Vi er nå kommet akkurat langt nok inn i høsten til at mange atter kjenner på hverdagsjaget. Optimismen fra sommerferiens slutt og høstens spede start smuldrer litt mer i stykker for hver uke.Travelheten melder seg flere steder i hverdagen. På jobben, med venner eller kanskje på butikken:Jeg har dårlig tid, sa hun, der hun hastet forbi meg mot kassa på Kiwi. Det var en bekjent jeg støtte på for et par uker siden, som ytret ordene – lenge før jeg var nær nok til å stoppe opp for en prat. Hun holdt høyt tempo mellom dagligvarehyllene og ville nok forsikre seg om at jeg ikke forsøkte å bremse henne med verbale snubletråder. Jeg nikket og smilte, idet hun føk forbi.Et par dager senere traff jeg tilfeldigvis en gammel venn, som jeg ikke har sett på lenge, da jeg holdt foredrag i Oslo. Hvordan har du det? sa jeg. Fint. Men altfor travelt, sa han. Det ble vekslet hyggelige ord, og han ga meg både fem og seks minutter av sin tid.Men blikket hos min gamle venn roet seg aldri i løpet av samtalen, og fortalte meg at han var et annet sted, og samtalen endte da også med at han høflig avrundet med et – jeg skal ikke holde deg lenger.Da skjønte jeg at han sto der av ren høflighet, mens han sannsynligvis opplevde meg som uhøflig som tok tiden hans.Dette er to av mine tilfeldige møter med andre mennesker, og jeg opplever lignende samtaler og hendelser nesten daglig: Mennesker som ikke lenger bare er travle, men stresset. For, travel kan da være riktig så fint, så lenge det er selvvalgt travelhet.Hva er det som skjer når vi går fra positiv travelhet til negativt stress? Er det klokken som eier oss? Nei, når vi blir ampre, når vi mister vårt gode gangsyn og handler hodeløst av stress – da er det ikke klokken som styrer oss.Det som ofte utløser stressmodusen er følelsen av å ikke lenger eie tiden selv. Du vet, når andre mennesker krever, forventer eller ønsker en bit av oss på jobben, på hjemmebane, i idrettslaget og i vennegjengen.Når vi mister kontroll og ikke lenger opplever at vi styrer dagene våre selv. Det ser ut til å være vår nye folkesykdom: At så mange føler seg som offer for tiden og for andres prioriteringer.Nøkkelen til å eie tiden selv, handler om holdning og kapasitet. En forutsetning for å skape god struktur er at vi er eller ønsker å bli, venn med tiden.Tid er en holdning, og vi påvirker både oss selv og omgivelsene når vi bruker en negativ eller passiv sjargong når vi omtaler eller tenker på tiden vår. Det bidrar til stresset-modus fremfor bare travel, når vi bruker uttrykk som «dårlig tid» eller «dødtid». Hvordan kan opplevelsen av egen tidsbruk bli god, om vi tenker og snakker om den som det motsatte?Det samme gjelder omtale av egen tidsbruk: «Jeg fikk ikke tid» er et uttrykk som forteller at tiden har kontroll over oss. En slik sjargong forteller oss og omgivelsene våre at vi er et offer for omstendighetene, og at vi ikke har innflytelse på egen tidsbruk eller egne prioriteringer.Mitt tips er å snu på sjargongen og bruke ord som viser deg selv og omverdenen at det er du som styrer over tiden, fremfor at tiden har tatt styring over deg.Uttrykk som «Det må jeg vente med å gjøre» og «Jeg har dessverre ikke anledning denne uken» er mye bedre enn et oppgitt «ja» til å være med på sosiale aktiviteter, utføre en arbeidsoppgave eller på annen måte forplikte deg til mer enn du klarer å gjennomføre. Når vi tar på oss mer enn vi har kapasitet eller tid til, ender det ofte med et: «Det fikk jeg ikke tid til».Ta aktive valg, og la ordene du bruker gjenspeile det, er min anbefaling. En slik sjargong kan ta tid å endre, ettersom det for mange er et fast uttrykk i dagligtalen vår og en lettvint unnskyldning når vi feilestimerer tids-bruken vår.Gi deg selv tid, sett delmål underveis og belønn deg selv om du får til å endre hvordan du tenker og snakker om tiden.Kapasitet er en undervurdert faktor. Så sant det er plass i kalenderen, er det fort gjort å booke inn avtaler og gjøremål. Rett som det er møter jeg mennesker som har slitt seg ut, selv om de bruker tiden sin på ting de har tro på. De er rett og slett «over capacity», som det heter på teknologispråket, eller overbelastet på norsk.Vi snakker ofte om kapasitet når det kommer til teknologi eller ting. En heis er beregnet på et visst antall kilo, en kinosal eller et hotellrom har en makskapasitet, og det samme har en bilmotor eller en PC.Vi mennesker kommer uten slike definerte begrensninger, og det kan være vanskelig definere de grensene selv. Mange sliter med å finne dem eller å forstå hva som skjer når grensen er nådd og vi er overbelastet. Vi vil så gjerne få til alt, og glemmer å lytte til hodet og kroppen vår.Hva gir deg energi, og hva tapper deg for energi? En hyggelig og sosial kveld med kolleger kan gi påfyll for noen, mens den for andre tar energi, på tross av at kvelden oppleves som hyggelig der og da.At kvelden er ledig i teorien, betyr ikke at den er ledig i praksis. Dette gjelder både for jobb og privatlivet. Vi fyller ofte de ledige timene i kalenderen, takker ja til møter og oppgaver, fordi vi ser dem som hyggelige, nyttige eller nødvendige.Det handler om mer enn ledig tid, for det handler også om kapasitet.Teorien må fungere i praksis, og det gjør den for de færreste når hver time fylles opp. I teorien har vi tid til det meste, men det betyr ikke at kapasiteten er der.Tre faktorer må med i bildet når vår kapasitet skal vurderes:Den første faktoren er tiden som hver aktivitet tar. Hvert gjøremål tar som regel mer tid enn vi tror, og vi feilestimerer ofte tidsaspektet. Da gjelder det å huske på at ting oftest tar den tiden vi gir det.Den andre faktoren er verdiene våre. Det vi har tro på, er det vi foretrekker å bruke tiden vår på, naturlig nok. Handler vi i strid med det, kommer raskt følelsen av stress, og vi blir demotiverte.Den tredje faktoren er hva vi orker, hvor mye vi tåler uten å bli tynnslitte og frynsete mentalt eller fysisk. Vi undervurderer ofte vår mentale og fysiske kapasitet når vi legger planer.Det er vanligvis fint å være optimist, men når vi stadig er tidsoptimister, bommer vi på planlegging av uken om og om igjen. Mitt tips er å ta med deg erfaringer fra perioder eller dager som ble stressende. Hva ble for mye? Hva ville endret fasen eller dagen fra stresset til bare travel?Kunnskap og selvinnsikt på disse tre områdene gir en trygghet og en prioriteringsplattform som er fjellstø. Det blir lettere å forholde seg til både ytre og indre press når vi har den plattformen.I mange situasjoner er det flott å være fleksibel, men når det kommer til egen tid, egne verdier og egen kapasitet, så er fjellstø prioriteringer stikkordet og den beste motgiften mot press, stress og følelsen av å ikke strekke til.Det handler om å ta seg selv på alvor, vise selvrespekt. For, hvordan kan vi være noe for andre, om vi stadig går på akkord med oss selv?La oss møte høstmørket med lun selvrespekt, ved at vi setter grensene selv denne høsten.Så blir klisjeen om koselige kvelder med venner, sene arbeidsøkter med telys og tekopp på hjemmekontor – eller tidlige morgener i tussmørket, gode opplevelser.Fine minner vi kan gi våre nærmeste, og som vi kan ta med oss videre på vår vei, i stedet for minner om krampekos og sprengt kapasitet. Slikt gir energi og ekte glede, fremfor bare et fint bilde på Facebook.Cecilie Thunem-Saanum- Forfatter av boken "Tid til alt"Saken var først publisert i Agderposten 26.09.2015.