– Vil gjøre «whatever it takes»

Hva gjør vi hvis renten når 0 og det fortsatt ikke hjelper, spør Øystein Olsen, og svarer «absolutt alt, bortsett fra kjøp av statsobligasjoner».

Med kriseplan: Sentralbanksjef Øystein Olsen på vei til CME-foredraget på BI. Foto: Are Haram
Makro

– Vi har et budskap vi ønsker å komme ut med, startet sentralbanksjef Øystein Olsen sin årlige tale for Center for Monetary Economics ved BI.

Og budskapet er klart: Hvis Norge rammes av en krise som er så tung at det ikke hjelper å kutte styringsrenten til 0 prosent, så er det ingen grenser for hva Norges Bank ser seg nødt til å trekke opp av verktøykassen.

– Ved alvorlige tilbakeslag i økonomien må vi vurdere tiltak som er uaktuelle i normale situasjoner. Vi vil gjøre «whatever it takes», sier Olsen, med henvisning til ESB-sjef Mario Draghis forløsende budskap under eurokrisen fra juli 2012.

Kanskje før finanspolitikken?

– Vi må først bruke ordinær pengepolitikk, så få bidrag fra finanspolitikken, og først deretter, når dette er uttømt, vil vi prøve ukonvensjonelle tiltak?

– Jeg vil ikke være så streng på rekkefølgen, sier Olsen.

– Ukonvensjonelle eller alternative virkemidler i Norge må være situasjonsbetinget. Hvis vi skal dykke ned under 0 prosents styringsrente eller bruke andre virkemidler i pengepolitikken, så må vi være tydelige på at situasjonen krever det, sier Olsen, og viser til situasjoner med deflasjonsfare, uvanlig høye risikopremier i markedene eller finansieringsproblemer.

– Vi må ha en klar oppfatning av at det virker, men hva som kommer først og sist av slike virkemidler og finanspolitikken, kan være situasjonsavhengig.

Skeptisk til QE

En rekke lands sentralbanker har kjøpt lange papirer, stort sett statsobligasjoner, når styringsrenten har nærmet seg 0, blant annet for å presse lange renter ned. Dette, kvantitative lettelser eller QE, er ikke Olsens favoritt fra alternativkassen.

Derimot har han tro på ekstraordinære utlån til bankene for å motvirke høye risikopremier og finansieringsproblemer. Olsen trekker parallellen til «Gullkortet» fra starten av finanskrisen, og signaliserer at det i Norge først og fremst ville være ønskelig å påvirke pengemarkedsrenten, Nibor.

– Vi snakker i så fall om en situasjon der styringsrenten er nær sin nedre grense, samtidig som de korte markedsrentene ligger vesentlig høyere.

Dette vil kunne slå raskt ut, tror han, og lavere risikopåslag vil både påvirke renten på utestående gjeld og på nye lån.

– Vi har sett antydninger av at finansmarkedene strammer seg til og risikopremiene øker. Hvis det bildet blir for sterkt, så er dette et mer aktuelt tiltak, enn å kjøpe lange papirer.

Olsen viser til at det er et lite marked for statsobligasjoner, til at Norges Bank ikke har lov til å finansiere staten, og dermed må nøye seg med å kjøpe i andrehåndsmarkedet, og til at norske statsobligasjoner i stor grad eies av utenlandske investorer. Dermed vil den primære effekten ved statsobligasjonskjøp kunne være at det påvirker kronekursen, men ikke at det påvirker norske markedsrenter i stor grad.

Renter å gå på

Men fortsatt har Norge rentekutt å gå på, og kutt i styringsrenten virker sterkere i Norge enn i andre land, blant annet på grunn av den høye andelen lån med flytende rente. Gjennom store deler av de seneste ti årene har realrenten i Norge ligget klart under 0 prosent, og på det meste nær minus 2 prosent.

Olsen setter ikke en definitiv strek for styringsrenten ved 0 prosent i Norge, men:

– Det er vanskelig å se for seg negativ rente i lang tid.

Andre land har trolig havnet i en likviditetsfelle etter ti år med renter på eller under 0 prosent.

– Da er det ikke lenger mye pengepolitikken kan gjøre for å stabilisere økonomien, konstaterer Olsen, og viser til at flere land igjen peker på finanspolitikken.

Derfor peker flere land igjen på finanspolitikken, et område hvor Norge har langt større muligheter enn nesten alle andre:

– Hvis vi havner i en situasjon med svært lav rente og utsikter til vedvarende lav ressursutnytting, vil det være naturlig at finanspolitikken tar et større ansvar.

Samtidig mener Olsen det er lettere å skru av og på ekstraordinære tiltak i pengepolitikken, der en finanspolitisk satsing både virker tregere og kan være vanskeligere å reversere.