Frykter banker som casher inn statlig garanti

De statlige lånegarantiene kan gi en flom av oppsagte lån om nesten tre år, advarer Banca d'Italia-økonomer.

FARLIGE INCENTIVER: Lånegarantiene som Jan Tore Sanner og Erna Solberg lanserte i mars, kan føre til en flom av bankpåførte tap om tre år. Foto: NTB Scanpix
Makro

I Norge og en rekke andre land har myndighetene hjulpet næringslivet ved lånegarantier i ulike former. Hensikten er at det skal bli lettere for banker å akseptere lånesøknader ved at staten tar en stor andel av eventuelle tap.

Den norske lånegarantiordningen på 50 milliarder kroner er kommet i gang, og enkelte banker har allerede innvilget til små og mellomstore bedrifter, vel vitende om at staten dekker 90 prosent av eventuelle tap.

I andre land, som USA, Tyskland, Italia og Spania, dekker staten 80 prosent ved tilsvarende garantiordninger.

Lønnsomt å si opp

Ordningen har imidlertid en farlig skyggeside, advarer tre italienske sentralbankøkonomer i en artikkel på økonominettstedet Vox.

Når garantiperioden nærmer seg slutten, vil bankene ha incentiver til å inndrive lånet for dermed å sikre seg i hvert fall de statlige 90 prosentene, fremfor å la lånet løpe videre som planlagt og forutsatt.

Den norske ordningen løper i tre år.

Det betyr at norske banker våren 2023 står foran et valg: Enten å sikre seg dekning for statens garantiandel eller ta sjansen på at selskapet vil klare å betjene lånet uten tap også etter at garantien utløper.

«Når garantiperioden utløper, og nye garantier ikke er tilgjengelige, vil bankene foretrekke ikke å fornye gjelden hvis det forventede resultatet av å fortsette kundeforholdet uten garanti er lavere enn den forventede verdien ved avvikling av lånet, et beløp som minst tilsvarer statens lånegaranti», konkluderer økonomene.

Økt eller redusert sikkerhet

Innføringen av statlige lånegarantier øker sikkerheten til lånet utover verdien av lånet uten garanti. Det er dette som utløser utlån.

Tilsvarende vil fjerning av garantien redusere sikkerhetsverdien av lånet, og dermed stimulere til å avslutte lånene gjennom tvangssalg eller tilsvarende.

Jo høyere statlig garantiandel er, desto sterkere er incentivene til å dra ut proppen når garantiperioden nærmer seg utløp.

Dessuten: Bedrifter med høy sannsynlighet for mislighold eller tap står først i denne køen.

Trenger mer kapital

En uløselig situasjon? Ikke ifølge de tre Banca d'Italia-økonomene. Coronakrisen vil uunngåelig føre til økt gjeldsgrad i foretakene. Mottiltakene må derfor bidra til at gjeldsbyrden blir tettest mulig på nivåene før krisen, mener økonomene.

«Gjeldsreduserende tiltak vil ikke bare unngå en bølge av oppsagte lån om litt, men også bidra til at bedriftene ikke har for mye gjeld som kan hindre nødvendige investeringer når økonomien skal opp i fart igjen».

De tre Banca d'Italia-økonomene skisserer tre ulike metoder for gjeldslette.

Myndighetene kan enten tilføre bedriftene midler direkte for å motvirke kortsiktige inntektstap og for å dekke nødvendige kostnader (som den norske «kontantstøtten»), etablere offentlige kapitalordninger for å restrukturere foretakenes gjeld, eller innføre incentivordninger som letter privat kapital til foretakene, for eksempel skattefradrag for slike investeringer.

Fordelen med incentiver for å utløse privat kapital er at myndighetene ikke i samme grad trenger å bruke tid på å beregne doseringen og avgrensingen av tiltakene.

krisepakke
coronakrisen
garanti