I 1916 angrep haier for første gang badegjester ved New Jerseys langgrunne strender. Badegjestene flyktet hals over hodet. Resultatet ble nedstengte barer, restauranter og hoteller.
Befolkningen trengte en syndebukk, og la skylden for angrepet på President Woodrow Wilson. Under høstens valgkamp brukte motstanderen hans, med suksess, til og med et bilde av en haifinne som symbol på presidenten. Det var så vidt båten bar, men Wilson kunne fortsette som president, nesten slått ut av en begivenhet han ikke kunne ha hindret.
Denne historie er fra boken ‘Democracy for realists: Why Elections do not produce responsive government’.
Det er noe intens menneskelig med vår respons på dagens pandemi. Vi forstår den ikke fullt ut. Likevel vil leger, økonomer og politikere så gjerne fortelle folk at vi har kontroll. Ikke alt lar seg kontrollere, noe som frustrerer de fleste av oss.
Naturen MÅ kunne kontrolleres, og noen MÅ ha ansvaret for at ting går galt. IMF har nylig lagt frem prognoser for verdensøkonomien, hvor det spås en kraftig resesjon i år, før verdensøkonomien spretter tilbake igjen neste år.
Men IMFs blendende sjeføkonom Gita Gopinath (med professorat fra Harvard) er åpen på at hennes team av økonomer forutsetter at de økonomiske konsekvensene av coronas-pandemien vil bli mindre i de fremvoksende økonomier, hvor utbruddet nå tiltar i styrke, enn den var i de avanserte land, hvor virusets smittetopp ser ut til å ha passert toppen. I sannhet en heroisk forutsetning.
Men som sagt, hun er klok nok til å ta sine forbehold.
Ingen vet egentlig så mye om hvordan viruset sprer seg i disse dager, gitt at bare brøkdeler av verdens befolkningen på 7,3 milliarder mennesker lar seg teste. Det er et merkelig virus. Sør-Korea har sett at 163 friskmeldte coronaspasienter nå har fått tilbakefall.
Usikkerheten kommer til å prege dagliglivet til de fleste av oss i lang tid fremover, med en lammende effekt på vår adferd: Vi ønsker så gjerne at livet skal bli som før: Jobb, fotballkamper, pub-til-pub turer, utenlandsferier og konserter.
I sum, økonomisk vekst, inflasjon nær målet, og pengepolitikk som kontrollerte alt sammen.
I Danmark og Tyskland snakker man nå om å holde sosial distansering (med 2 meter radius til neste mann) frem til neste sommer. Hvordan skal det gå med dansehaller, kinoer, restauranter, flyselskap osv, hvis man skal overholde slike regler?
Det er bare så utrolig tungt å erkjenne at vi aldri kommer tilbake til det liv vi en gang hadde, like lite som vi kan bli barn igjen. Norges Bank må fortsette å skrive sine rapporter, men sannheten er at renten aldri kommer opp igjen.
Folk sliter mentalt med denne omstilling. Jeg har tre sports-kanaler som om kvelden later til å sende uavbrutt med gamle fotballkamper for å tilfredsstille tribuneslitere med abstinens og et ubrukt sesongkort. Gud vet hva de skal sende neste år, Fredrikstad- Viking fra 1973?
Inntil den dag vi har en pille vi som kurerer coronas vil denne uroen vedvare. På godt, men mere på vondt dessverre, er våre liv trolig forandret for mange år fremover av dette virus. En ting er ganske så sikkert. Norge er blitt vesentlig fattigere av denne tragedien. I år ligger det an til at våre eksportinntekter fra salg av energiprodukter faller med om lag 150-200 mrd kroner, fra det regjeringen trodde. Halvparten av dette er tap for statskassen.
‘De harde 20-åra’, som er kjælenavnet på regjeringens kommende Perspektivmelding, ble plutselig langt tøffere enn vi trodde ved årsskiftet.
Selv om oljeprisen skulle løfte seg opp til 40-tallet om noen år, slik da også markedene spår, er det gode 1500 mrd kroner i tapte eksportinntekter for AS Norge vi har i vente dette ti-år.
En nedgang i kjøpekraftsmuligheter som vil prege våre finansmarkeder, og våre sparevalg i det kommende ti-år. Men mer om det i morgen.
Og dessverre, det er ingen å klandre, ingen å legge skylda på. Coronasviruset var bare noe som kom, nærmest som en glupsk hai på våre badestrender. Tok sine liv, og vil forbli en konstant fare i flere år fremover.
Jan Ludvig Andreassen
Sjeføkonom i Eika Gruppen
