Coronakrisen lammer økonomier verden over knallhardt, og eksempelvis styrer Storbritannia i år mot et BNP-fall på over 11 prosent – og et budsjettunderskudd som tilsvarer 4.000 milliarder kroner (rundt 20 pst av BNP).
«Nå som det offentliges gjeld i den vestlige verden eksploderer, er det mange som lurer på hvor lenge dette regimet med minimerte renter, store statsfinansielle underskudd, og skuffende svake vekst- og inflasjonsmålinger kan vare», skriver sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen i sitt seneste blogginnlegg.
Statsfinansenes bærekraft
Ifølge sjeføkonomen må alle land nå sikre at den økonomiske veksten ikke svikter så mye at folk blir redde for statens soliditet.
«Det nye i vår gjeldsatte post-coronaverden er at i dårlige tider vil investorer plutselig kunne miste tilliten til statsfinansenes bærekraft, og utløse kapitalflukt og ustoppelige nedgangstider i næringslivet. Rentene må holdes så lave at sannsynligheten for et slikt scenario minimeres», fortsetter han.
«Mange fremvoksende økonomier har allerede passert dette Rubicon. De har mistet sin gode kredittverdighet, og har renter på enorme gjeldsberg som er langt høyere enn økonomienes vekstevne», heter det videre.
– Ikke alle unngår konkurs
Ifølge sjeføkonomen kan ikke alle unngå konkurs, og hans spådom er at noen vil måtte slå følge med Argentina, Venezuela og Zambia og søke gjeldsforhandlinger med sine kreditorer alt neste år.
«Kanskje den største faren for en verden hvor de fleste land har lav vekst og truende gjeldsgrad er et scenario hvor valutakursene skulle bevege seg mye? Da må de land som i utgangspunktet sliter, og som rammes av så sterk appresiering (stigning) av sin valutakurs, kutte rentene langt ned i negativt lende for å redusere investorenes etterspørsel etter sin valuta», skriver han.
«Rentenivåer på 3-4 prosent minus i utsatte land er ikke lenger utopi. Noen vil til og med kalle det normalisering av prisen på kapital i en verden hvor gjeldsbergene rundt omkring er blitt uhåndterlige store.
