Ingen tro på sterkere krone

Kronen styrker seg ikke lenger «som normalt» på høyere oljepris eller utsikter til høyere rente. En helt annen faktor er blitt viktigere.

Betyr mindre: Effekten på kronekursen av nye rentesignaler fra Norges Bank og Øystein Olsen er omtrent halvert.  Foto: Are Haram
Makro

Mandag passerte norske kroner igjen 10,00 mot euro, for første gang siden januar 2020.

Det er imidlertid ikke rom for en betydelig og varig styrking av kronekursen, skriver professor emeritus Jan Tore Klovland, Lars Myrstuen og Didrik Sylte i en artikkel i fagtidsskriftet Samfunnsøkonomen, som utgis fredag.

Årsaken er at det norske kostnadsnivået over tid har økt mer enn hos våre handelspartnere.

Sterkere kostnadsvekst

«Vår empiriske analyse av kronekursen viser at den svake kronen ikke er et forbigående fenomen. Pris- og kostnadsveksten i Norge har (...) vært langt sterkere enn hos våre handelspartnere og er en viktig forklaringsfaktor for utviklingen i kronekursen», skriver de.

Og dessuten:

«Siden en vesentlig reversering av prisnivåforskjeller mellom Norge og utlandet ikke er sannsynlig i de nærmeste årene, impliserer det at man heller ikke kan vente en appresiering av kronen».

Bommer på kursen

Finansavisens oversikt over alle økonomenes makroprognoser for 2019 viste at gjennomsnittet ventet at kronen ville styrke seg gjennom året til mellom 9,00 og 9,30. I stedet svekket den seg fra 9,79 til 10,05.

Artikkelen i Samfunnsøkonomen viser at gjennomsnittsøkonomen tre år på rad bommet på retningen på kronekursen ved å vente en styrking der kronen i stedet svekket seg.

«Det som er overraskende, er at det i tre år var en vedvarende tro på at svekkelsen av kronekursen var midlertidig og at eurokursen ville vende tilbake til nivåene før 2017», skriver de tre forfatterne.

«Det tyder på at valutaanalytikerne hadde oversett at en viktig driver for valutakursen hadde endret seg.»

Denne driveren er ulik kostnadsvekst ute og hjemme.

– Hvor sterk er effekten av endring i inflasjonsgapet mot utlandet på kronekursen?

– Vi finner ingen kortsiktig sammenheng i vår modell, og grunnen til dette kan nok knyttes mot at tilpasningshastigheten i vare- og finansmarkedene er ulik, sier Lars Myrstuen.

Neppe sterkere: Den høye norske inflasjonen gir lite håp om varig sterkere kronekurs, mener Lars Myrstuen. Foto: Privat

Men et høyt prisnivå i Norge, slik vi har sett de siste årene, kan forbindes med en svak krone på lang sikt.

– Men dette må ikke forveksles med kortsiktige betraktninger, hvor publisering av høye inflasjonstall i Norge vil gi forventninger om kontraktiv pengepolitikk og en påfølgende appresiering, understreker han.

– I vår langtidsmodell, finner vi at 1 prosent økning i prisdifferansen gir omtrent 1 prosent depresiering av kronen.

Rente betyr mindre

Forskernes studie viser at oljeprisen fortsatt betyr mye for kronekursen, men mindre enn før 2017. Rentedifferansen mot utlandet har «en klar signifikant, men likevel relativt moderat, effekt på kronekursen», finner de videre. Denne effekten er nå mindre enn før. 

Dette styrer kronekursen

  • Økt rentedifferanse på 1 prosentpoeng, styrker kronen med 1,5 prosent.
  • Øker inflasjonsgapet med 1 prosentpoeng, svekker kronen seg med 1 prosent.
  • Øker oljeprisen med 10 prosent, styrker kronen seg med 0,6 prosent.
  • Økt volatilitet i valutamarkedet svekker kronen seg, men ikke med et tallfestet estimat.
  • Øker S&P 500, svekker kronen seg, men heller ikke her er effekten tallfestet.

Effekter basert på langtidsmodellen fra 2000 til januar 2020. 

I tillegg er kronekursen på kort sikt svært sårbar for internasjonal valutauro, noe vi så både under finanskrisen og gjennom mars og april i fjor. Dette er imidlertid kortvarige fenomener, og kan derfor ikke forklare en vedvarende kronesvekkelse, mener Myrstuen og hans medforfattere.

Klart skifte

Før 2014 lå konkurransekursindeksen (KKI) normalt rundt 95 og eurokursen lå mellom 8 og 9. Etter 2016 har typisk KKI vært 115 og euroen har normalt ligget mellom 10 og 11 kroner. Denne kronesvekkelsen på 20 prosent må forklares av noe annet enn oljeprisen, rentedifferansen eller markedsuro, mener forfatterne, og viser til kostnadsutviklingen.

I årene mellom finanskrisen og 2014 lå norsk inflasjon lavere enn hos handelspartnerne. Fra rundt 2015 har norsk inflasjon typisk vært høyere.

Teorien om relativ kjøpekraftsparitet tilsier da at kronen skal svekke seg for å motvirke effekten av økte hjemlige kostnader.

– Betyr det at utsiktene til en varig sterkere krone er små, med mindre vi får en betydelig økning i rentedifferansen og/eller i oljeprisen?

– Ved å holde de faktorene rimelig stabile, så kan vi heller ikke vente en markant appresiering av kronen, ettersom det ikke er sannsynlig at vi får en vesentlig reversering av prisnivåforskjeller mellom Norge og utlandet de nærmeste årene, mener Myrstuen.

«Med denne biten på plass, burde aktørene i valutamarkedet innstille seg på at den norske kronen i gjennomsnitt er omtrent der den skal være», heter det i artikkelen.