Med pensjonsreformen fra 2011 var målet satt: Det måtte bli mer lønnsomt å stå lengre i arbeid. Senere har pensjonister fått merke det gjennom levealdersjusteringene, som trapper ned pensjonsutbetalingene i takt med bedre helse og økt forventet levealder.
I november passerte antallet alderspensjonister én million, men nå får arbeidet med å få opp avgangsalderen uventet motstand. Arbeidsminister Hadia Tajik forkaster forslaget fra Solberg-regjeringen om å øke aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år.
Ulønnsomme eldre
«Mange høyringsinstansar, både på arbeidsgjevar- og arbeidstakersida, meiner mellom anna at ein må halde på 70-grensa for å unngå uverdige og konfliktfylte avgangar frå arbeidslivet», skriver Tajik i sin pressemelding, hvor hun også viser til motstand fra Sysselsettingsutvalget.
Flertallet i Sysselsettingsutvalget, inkludert NHO, viser til at flere eldre arbeidstagere fort blir ulønnsomt for arbeidsgiverne, ved at de eldste ansatte gjerne har relativt høy lønn og relativt lav produktivitet.
– Det har i hvert fall noe for seg. Når du kommer til en viss alder, og kanskje går grensen ved 67 eller 72 år, like gjerne som ved 70, så er produktiviteten lavere enn den har vært. Dette er individuelt, usikkert og dessuten i noen grad uforutsigbart, sier sjeføkonom Øystein Dørum i NHO.
Frivillige løsninger
– Og det er krevende å forhandle lønn ned. Hvis man gir ansatte rett til å sitte enda noen år til en lønn som kanskje ikke matcher produktiviteten kan det dels gi konflikter, ved at arbeidsgiver ønsker å få vedkommende ut, og dels problemer for den ansatte, ved at det blir vanskeligere å få seg ny jobb som 65-åring når arbeidsgiver frykter å få en ansatt som snart sitter på overtid, tror han.
– Hvor grensen går er vanskelig å si, men et eller annet sted burde lønnen ideelt sett gått ned fordi produktiviteten faller.
Dørum understreker at uendret aldersgrense ikke hindrer frivillige løsninger:
– Hvis begge parter er enige om å fortsette, eventuelt på lavere lønn, kan man avtale det.
Uklar signaleffekt?
– Når det politisk uttalte målet er å få opp avgangsalderen, har ikke da uendret øvre aldersgrense i staten en motsatt signaleffekt?
– Jeg er ikke uenig i det, men man kan gjøre begge deler. Den ansatte kan ha mulighet til å bli stående i jobb, forutsatt at man finner en løsning for begge parter, uten at det er en rettighet. Jeg regner med at en bedrift som har nøkkelpersoner man ønsker å beholde, vil strekke seg for å finne en løsning.
– Flere eldre ansatte til minst samme lønn er altså trolig ulønnsomt for bedriften, men er det også ulønnsomt for samfunnet i lys av det økte pensjonstrykket?
– Flere eldre ansatte vil i hvert fall gi høyere verdiskapning og høyere innbetaling av pensjonspremier. Hvordan totaløkonomien blir avhenger også av hvordan flere år i arbeid slår ut i den enkeltes pensjon.
– Men dette er et dilemma ved alle oppsigelser; hvem som får gevinstene og hvem som får kostnadene.
Monner lite
Fra 2010 til 2020 økte gjennomsnittlig avgangsalder til alderspensjon med bare 0,5 år, til 65,6 år. Så langt i år har avgangsalderen sunket litt igjen, noe som trolig skyldes et tøffere arbeidsmarked under pandemien.
– Vi vet samtidig at yrkesdeltagelsen for de eldre aldersgruppene har steget. Eksempelvis har andelen 65-åringer i jobb på ti år økt med 8 prosentpoeng, understreker Dørum.
– At avgangsalderen har steget så lite gjenspeiler at det uansett er relativt få igjen i arbeid i de eldste aldersgruppene.
