Offentlige finanser er en tikkende bombe, som allerede har gått av i noen land. Slik beskriver forsker Erling Holmøy i SSB tilstanden og utsiktene i offentlige finanser.
I forbindelse med rapporten «Økonomisk utsyn», som mandag feiret 100 års-jubileum, har Holmøy og hans kolleger sett på utsiktene noen tiår frem for norsk økonomi.
Et bærende punkt er at hver norskfødt, isolert sett, er et soleklart underskuddsprosjekt.
– Hver fødsel gir en netto offentlig utgift frem til personen dør på 10,2 millioner 2020-kroner, sier Holmøy.
Oljefondet dekker bare litt
– Vi har ikke bare et aldringsproblem, men hvert liv er altså et underskuddsprosjekt, slår han fast.
Uttak fra Oljefondet under handlingsregelen vil dekke 43 prosent av denne regningen. Fratrukket denne delfinansieringen, bidrar hver nyfødt mann netto med rundt 1 million kroner gjennom livet. Hver nyfødt kvinne genererer fortsatt 12,6 millioner kroner mindre i skatte- og avgiftsbidrag enn alle tjenester hun mottar gjennom livet.
For innvandrere fra Vest-Europa er livsløpssummen i gjennomsnitt positiv. En grunn er at de oftest ankommer i arbeidsfør alder og flytter ut før pensjonsalder. For innvandrere fra Afrika og Asia er yrkesdeltakelsen lavere og færre flytter ut før pensjonsalder. Det gir en merkostnad sammenlignet med norskfødte på over 5 millioner kroner netto
Finansieringsproblemet forsterkes av økt livslengde.
– Aldringen gir økte pensjonsutgifter og økte utgifter til helse og omsorg. Disse utgiftene kan bli omtrent doblet i faste priser innen 2060, anslår Holmøy.
Betale mer selv?
Ikke alt av velferdstjenester er eller må være offentlig finansiert og organisert. Siden 1970-tallet har veksten i husholdningenes forbruk i absolutte tall vært større enn veksten i offentlig forbruk. Relativt sett har likevel veksten vært noe sterkere for offentlig forbruk. Norge er dessuten et av landene med sterkest vekst i offentlige utgifter pr. innbygger i verden de siste tiårene.
«Et interessant spørsmål er: Hvor mye velferd får man for de offentlige utgiftene i dag sammenliknet med før?», spør SSB i Økonomisk utsyn. Holmøy og kollegene gjør et forsøk på å illustrere utviklingen:
Korrigert for prisveksten på statsbudsjettets utgifter, økte realverdien av offentlige utgifter pr. innbygger med 34 prosent fra 2000 til 2020.
15 prosent ekstra
Hvor mye kunne så landets private sektor kjøpt for det samme beløpet som siden 2000 har gått til økte offentlige utgifter? Her må man korrigere beløpet for prisveksten for de varene og tjenestene nordmenn faktisk kjøper, og forutsette at de ville etterspurt omtrent det samme om de disponerte «velferdspengene» selv.
Beløpet må dermed korrigeres for en samlet prisvekst på 75 prosent, i stedet for de 95 prosent SSB brukte i regnestykket over. Målt på denne måten har alternativkostnaden økt 15 prosentpoeng mer i perioden 2000 til 2020.
I stedet for en årlig realvekst på 1,47 prosent, som er gjennomsnittet for offentlige varer og tjenester etter 2000, ville den årlige realveksten vært på 2 prosent om norske private selv disponerte de offentlige budsjettene, og det ikke påvirket prisveksten på varene og tjenestene.
En viktig grunn til denne forskjellen er at offentlige tjenester (og velferdstjenester generelt) er arbeidsintensive, og lønnsveksten har vært sterkere enn øvrig prisvekst. I den grad privat sektor etterspurte de samme tjenestene som falt bort fra det offentlige, ville det dermed «spise opp» mye av det økte konsumpotensialet.
Økt sysselsetting
Et viktig bidrag til å redusere den udekkede velferdsregningen ville være økt sysselsetting. For hver tusenlapp et ekstra årsverk genererer i økt lønn, kommer 920 kroner tilbake til det offentlige gjennom inntektsskatt, avgifter, arbeidsgiveravgift og selskapsskatt. Et bidrag for å øke sysselsettingen kom gjennom pensjonsreformen, som gir økte incentiver til å stå lengre i arbeid.
De første årene har imidlertid andelen som tar ut pensjon ved siden av fortsatt arbeid vært langt større enn forventet. Dette «straffer seg» for den enkelte ved at pensjonen i senere år kuttes tilsvarende. For det offentlige gir tidligpensjon likevel en forskuttering av utgifter, som aldri kompenseres.
