Hva skjer med rentekurven?

Flere lands rentekurver er ikke lenger inverterte. Betyr dét at verdensøkonomien unngår en ny resesjon?

FORTSATT OPTIMISTISK: USAs sentralbanksjef, Jerome Powell. Foto: NTB SCANPIX
Markedskommentarer

I midten av august var det tilløp til panikk i markedene, idet renten på tiårige amerikanske statsobligasjoner for første gang på tolv år lå under den toårige versjonen. Som kjent har dette tidligere gitt gode signaler om at en resesjon er nær forestående.

Også den 30-årige renten virket urovekkende lav. Den 28. august var nivået helt nede i 1,94 prosent, en ny bunn og 0,13 prosentpoeng under renten på statskasseveksler med en måneds løpetid. Rentekurven var med andre ord fullstendig snudd på hodet.

Fenomenet var heller ikke begrenset til USA. Den 5. august sank renten på tiårige norske statsobligasjoner til under tremånedersrenten. Noe lignende hadde ikke skjedd siden en kort periode i september 2011. Også den tyske og britiske rentekurven var til tider invertert i forrige måned.

Siden den tid har forholdene normalisert seg en smule, selv om de fortsatt er langt ifra «normale». I USA lå den tiårige renten på 1,74 prosent, mens toårige statsobligasjoner betalte 1,69 prosent. I Tyskland og Storbritannia utgjorde rentepåslagene henholdsvis 0,15 og 0,08 prosentpoeng. Norge er et unntak, ettersom den tiårige renten ennå er 0,06 prosentpoeng under tremånedersversjonen.

At rentekurvene i flere av verdens største økonomier ikke lenger er inverterte betyr uansett ikke at kysten er klar, utsiktene igjen er lyse, og at vi kan se frem til et nytt tiår med nær uavbrutt ekspansjon. For det første skjer inverteringen typisk lenge før lavkonjunkturene finner sted. Ledetiden er gjerne 2-3 kvartaler eller mer. For eksempel ble den amerikanske rentekurven invertert i juni 2007, mens resesjonen ikke var et faktum før i første kvartal 2008.

Da, som nå, var det få som trodde at en lavkonjunktur lå rett rundt hjørnet. Det internasjonale pengefondet (IMF), som har over 2.400 medarbeidere, hevdet i oktober 2007 at verdensøkonomien ville vokse med 4,8 prosent i det følgende året. For USA og eurosonen var prognosene henholdsvis 1,9 og 2,1 prosent. I stedet økte den globale verdiskapningen med tre prosent, mens USA og eurosonens økonomier bare vokste med rundt et halvt prosent.

IMF var helt på jordet også i oktober 2008, da den globale finanskrisen allerede var godt i gang. Organisasjonen spådde da en marginalt positiv BNP-vekst både i USA og eurosonen, mens fasiten endte opp på henholdsvis minus 2,4 og minus 4,1 prosent. Og verdensøkonomien, som skulle vokse med relativt hyggelige tre prosent, krympet i stedet med 0,6 prosent.

Rentekurvene påvirkes også av de pengepolitiske grepene som etter hvert tas, som følge av lav- og høykonjunkturer. En invertert rentekurve viser at markedet venter kraftige rentekutt, og idet disse kuttene materialiserer seg, faller de korte rentene i forhold til de lange.

Igjen gir USA et godt eksempel. Da landets rentekurve ble invertert i juni 2007, lå Fed funds-renten på 5,25 prosent, en seksårig topp. Tre måneder senere begynte imidlertid en rekke kutt som senket nivået til rekordlave 0,25 prosent i desember 2008. Dette bidro til at inverteringen bare varte i en kort periode, til tross for at den økonomiske utviklingen ble stadig verre.

Det samme mønsteret ser vi i dag. Etter forrige måneds urovekkende resesjonssignaler, har både USA og eurosonens sentralbanker senket styringsrenten, i tillegg til å lansere noe som er eller minner mistenkelig om en ny runde med kvantitativ lettelse. Markedet tror dessuten at Fed vil fortsette å senke rentene i de kommende månedene.

Denne gangen har ingen av de store sentralbankene imidlertid mulighet til å høvle styringsrenten med fem prosentpoeng, slik tilfellet var i 2007-2008. Følgelig får vi trolig mer rendyrket «pengetrykking» og finanspolitiske grep. Gitt at Fed, ESB, BOE og alle de andre trebokstavsinstitusjonene ser på den samme historiske informasjonen som oss og millioner av andre økonomer, er det lite trolig at de vil være forsiktige med å ta grep.

Et mer sannsynlig scenario er at det nå tas i litt for hardt, og dét på et tidspunkt med fallende global handel, rekordhøy gjeld og et fortsatt stramt jobbmarked. Konsekvensen kan bli at bekymringer rundt en invertert rentekurve erstattes med frykt for langt høyere inflasjon, stadig større vansker med å holde rentene i sjakk og generell usikkerhet i finansmarkedene.

Nyheter
Markedskommentarer