Vern om rettsstaten

Advokat Anders Heieren - Kluge Advokatfirma.

Norsk skattelov sier at prisen skal være som om transaksjonene skjedde mellom uavhengige – «armlengdeprinsippet» - og viser til OECDs retningslinjer om hva som nærmere ligger i dette.

Pris og verdi er ofte ikke en helt eksakt vitenskap. Skattyter må gjøre et forsvarlig skjønn og holde seg innenfor det intervallet av mulige korrekte verdier som følger av armlengdeprinsippet. Hvis (og bare hvis) skattekontoret kan bevise at skattyter har beveget seg utenfor et rimelig intervall, kan de fastsette en ny pris ved skjønn og bygge beskatningen på dette skjønnet.

Lagmannsretten har nylig avsagt en svært prinsipiell dom i en skattesak som bygger på helt nye begrensninger i skattyters mulighet til å få en rettslig prøving i slike saker. Saken gjaldt Saipems selskap i Portugal som hadde solgt en oljerigg til Saipem i Norge, for å bore for det italienske oljeselskapet ENI på Goliat-feltet (nå Vår Energi AS). De to Saipem-selskapene hadde samme eier og det forelå derfor en transaksjon hvor skattekontoret kunne vurdere om prisen var i samsvar med armlengdeprinsippet. Både kjøper og selger i transaksjonen engasjerte profesjonelle riggmeglere for verdivurdering, og la disse vurderingene til grunn. Skattekontoret konkluderte likevel med at Saipem i Norge hadde betalt 8 milliarder kroner for en rigg som bare hadde en markedsverdi på 6 milliarder. Det norske avskrivningsgrunnlaget skulle derfor reduseres med 2 milliarder.

Verdikonkurranse?

Det overraskende og nye i dommen er at lagmannsretten, i stedet for å konkludere på om skattekontoret hadde bevist at skattyters verdsettelse lå utenfor et akseptabelt intervall, syntes at det var gode grunner for domstolene til å være forsiktige med å overprøve skattekontorets vurderinger. En vesentlig del av begrunnelsen var at skattekontoret angivelig er mer kompetent enn domstolen. I stedet for å overprøve skatteetatens vedtak, så ble vedtaket i seg selv behandlet som en form for bevis for at det også var korrekt.

Det er grunnleggende at armlengdeprinsippet ikke er en konkurranse i å komme opp med høyest eller lavest verdi. At noen kan komme med en annen verdi er ikke tilstrekkelig, og kanskje særlig ikke at skatteetaten kan gjøre det som nettopp er den part hvis vedtak er til prøving. Retten skal foreta en konkret vurdering av om det kan anses bevist at skattyters oppgitte verdi er utenfor et akseptabelt intervall. Skatteetaten har like stor mulighet som alle andre til å innhente uavhengige verdsettelser, men det gjorde de ikke, eller i alle fall ble det ikke fremlagt noen slike.

Skattekontoret mente å kunne utlede av salg av aksjer i Aker-selskaper som eide rigger (av en annen type) at Saipem riggene var mindre verd. Retten var enig i at ulike rigger kan ha ulik verdi, at Aker-riggene var to år eldre, at riggmarkedet er svært volatilt og at det var vanskelig å si noe sikkert om riggverdiene kontra goodwill og andre poster i balansen. Skattyter førte to anerkjente eksperter som vitner, som forklarte sammenhengene og at skattyters vurdering var korrekt. Men retten valgte å falle ned på at skattemyndighetene har en så overbevisende god ekspertise innenfor verdsettelse at dette burde domstolene være forsiktige med å overprøve. Retten mente at når det var så vanskelig for domstolen å ta stilling til rett verdi, så var det nok for retten å konstatere at saksbehandlingen hadde vært forsvarlig.

Det hører med at domstolen kan forsterkes med ekspertise på økonomi og verdsettelse når det er behov for det. Men krav om dette fra skattyters advokat blir regelmessig motarbeidet.

Anket til Høyesterett

Dommen er anket til Høyesterett og bør slippe inn. Høyesterett har fastholdt at domstolene kan og skal prøve fullt ut et vedtak om at skattyters inntekt er redusert som følge av et interessefellesskap. Slik lagmannsrettens flertall har formulert sin dom synes det lagt til grunn en annen og helt ny tilnærming, som innebærer at det kan bli umulig for skattyterne å få prøvet skattemyndighetenes vedtak i saker som gjelder betydelige beløp. Det harmonerer dårlig med Grunnloven paragraf 2 som slår fast at Norge er en rettsstat.

Det blir spennende å se om staten vil forsøke å forsvare lagmannsrettens syn om skattyters svært begrensede prøvingsrett. Jeg velger å tro at staten ikke vil hevde at domstolene ikke behøver å ta stilling til om skatteetaten har oppfylt sin bevisbyrde i internprisingssaker. I så fall kan Høyesterett få valget mellom å sende saken tilbake til ny behandling i lagmannsretten, eller å selv ta stilling til realiteten i saken.