Urimelig straffeskatt ved avvik i verdivurderinger og skjønn

Bør det ilegges straff for feil ved internprising eller verdsettelse der man har gjort alt som kan forventes for å komme frem til riktig pris resultat, spør gjesteskribent Torgeir Fjeldskaar, partner i SANDS. 

ENDRINGSADGANG: Høyesterett har tidligere kommet frem til et avvik fra markedspris på 40 prosent var tilstrekkelig for å karakterisere en opplysning som «uriktig» i relasjon til bestemmelsen om endringsadgang, Foto: Ivan Kverme
Markedskommentarer
Foto: Foto: SANDS

I en rettskraftig dom fra Borgarting lagmannsrett mars i år ble et selskap ilagt tilleggsskatt fordi det hadde solgt en eiendel til et konsernselskap til for lav pris. Dette til tross for at selskapet innhentet verdsettelsesrapport fra et internprisingsfirma og konsernets revisorer i flere land kontrollerte den i etterkant. Retten mener at dersom skattyters skjønn avviker fra «markedspris» med over 40 prosent så regnes det som en «uriktig opplysning» etter bestemmelsen om tilleggsskatt.

I transaksjoner mellom parter i interessefellesskap, typisk selskap i konsern, må priser og vilkår fastsettes som om partene er uavhengige. Det er for å unngå at partene tilpasser prising av varer eller tjenester for å spare skatt, eksempelvis at selskap i land med lav beskatning selger til norske konsernselskap til kunstig høye priser. De fleste land har innført regler om internprising som gir skattemyndighetene rett til å justere prisen og øke skattepliktig inntekt ved slike avvik fra «markedspris». Disse reglene gjelder også i forholdet mellom selskap og aksjonær.

Tilleggsskatt

Gis «uriktig eller ufullstendig opplysning» til skattemyndighetene som kan føre til skattemessige fordeler ilegges en tilleggsskatt på normalt 20 prosent av den skatten man skulle betalt. En slik reaksjon er forståelig der skattyter ikke oppgir inntekter til beskatning eller oppfører uriktige fradrag. Det er langt vanskeligere å akseptere at tilleggsskatt ilegges der skattyter er forpliktet til å fastsette inntekts- eller fradragspost ved skjønn, men bommer.

Høyesterett har tidligere vurdert vilkåret «uriktig opplysning» i spørsmålet om skattemyndighetene etter den tidligere ligningsloven hadde adgang til å endre ligning 10 år tilbake i tid. I Statoildommen fra 2012 sies at verdivurderinger ikke innebærer at man kan regne seg frem til den «riktige verdien» og at skjønnsresultatet til skattemyndighetene som utgangspunkt ikke kan danne grunnlag for en opplysningsplikt. Høyesterett kom likevel til at et avvik fra markedspris på 40 prosent var tilstrekkelig for å karakterisere en opplysning som «uriktig» i relasjon til bestemmelsen om endringsadgang, men presiserte at man ikke tok stilling til om det også gjaldt for tilleggsskatt. I mars i år kom lagmannsretten til at prinsippet gjaldt også for tilleggsskatt (undertegnede var skattyters prosessfullmektig).

Riksrevisjonen har i rapport av 5. juni 2018 påpekt at tilleggsskatt brukes lite i internprisingssaker noe som kan lede til svak etterlevelse. I 2009–2016 har skattekontoret behandlet 304 saker der skattepliktig inntekt er oppjustert med 79 milliarder kroner. Tilleggsskatt ble ilagt i 16 av disse sakene. Dette inkluderer nok også saker der skattyter ikke har gitt noen opplysninger overhodet – noe som klart kvalifiserer til tilleggsskatt. Finansdepartementet forklarer at det er vanskelig å sannsynliggjøre at vilkårene for tilleggsskatt er oppfylt i saker med verdsettelse. Vi mener det er gode grunner til å fortsette den langvarige praksisen med tilbakeholdenhet i bruken av tilleggsskatt.

Uriktige opplysninger

Dersom kvalifisert avvik mellom skattyters skjønnsmessige verdsettelse og skattemyndighetenes skjønn skal medføre at skattyter har gitt en «uriktig opplysning» er nemlig spørsmålet hva en lojal skattyter kan gjøre for å unngå tilleggsskatt. Hjelper det å innhente en rapport fra profesjonell verdsetter og levere denne sammen med skattepapirene? Noen vil kanskje hevde det ikke er tilstrekkelig når et avvik først kvalifiserer til «uriktig opplysning» etter reglene om tilleggsskatt.

Høyesterett uttalte i Lofflanddommen at det ikke er gitt «ufullstendige opplysninger» dersom skattyter har gitt alle de opplysninger man etter en objektiv vurdering burde ha gitt og der disse gir tilstrekkelig grunnlag til at skattemyndighetene kan ta opp det aktuelle skattespørsmål. I 2004 vurderte imidlertid lagmannsretten at dette ikke gjelder ved «uriktige opplysninger». Å inngi opplysninger om hvordan man har kommet frem til verdien eller prisen fritar altså ikke?

Vi mener betydelig avvik alene ikke kan være tilstrekkelig for å anse en opplysning for «uriktig» og danne grunnlag for straff. Verdsettelse er skjønnsmessig og ofte komplisert, og rådgiverne kan ha ulike oppfatninger rundt verdi og pris. Man kunne selvsagt håpe det var mulig å spørre skattemyndighetene på forhånd om verdsettelsen blir akseptert, men slike spørsmål er unntatt fra ordningen med bindende forhåndsuttalelser. Opplysningsplikten markerer et lojalitetsforhold mellom skattyterne og skattemyndighetene der målet er riktig ligning. Dersom skattemyndighetene er uenig i skattyterens skjønn og avviket anses betydelig, er det etter vår oppfatning ikke grunnlag for tilleggsskatt dersom skattyter har gjort det som med rimelighet kan forventes for å komme frem til riktig pris og når det suppleres med tilleggsopplysninger - slik praksis er flere steder, blant annet i Sverige.