Noen som våger å tippe kronekursen?

«Nye» og «gamle» kronefaktorer trekker hver sin vei for tiden.

Bør ta høyde: Øystein Olsen og Norges Bank er blant de mange som har latt seg overraske over kronekursen, og bør, som de fleste andre, være forberedt på nye overraskelser. Foto: Are Haram

Vi fikk en drøy måned med «sterk» krone, og så var det tilbake til de svake nivåene som dominerte høsten 2019 igjen.

Det vil si: Mandagens sjokkerende høye norske inflasjon ga umiddelbart 4-5 øre sterkere krone på klart mindre utsikter til et norsk rentekutt, men bare en halvtime senere var halvparten av utslaget tatt inn igjen. Og selv etter denne styrkingen, ligger kronen på den svake siden av 10,10 mot euro og 9,20 mot dollar.

Hele tiden pågår to debatter temmelig uavhengig av hverandre. Hvorfor prøve å predikere kronekursen (eller andre valutakurser)? Dette er «random walk», og hvis det ikke var sånn, ville noen for lengst vært søkkrike. Den andre debatten er basert på at det likevel lar seg gjøre å si noe meningsfylt om forløpet videre, og spørsmålet er «Hvilken faktor er viktigst for kronekursen?»

Her har temaene skiftet. Før var det opplest og vedtatt at rentedifferansen var det viktigste, gjerne sammen med oljeprisen. Så kom en lengre periode hvor kronekursen utviklet seg annerledes enn disse faktorene skulle tilsi.

I noen år har derfor «uro og risiko» fått stor plass i diskusjonen. Kronen svekker seg hver gang volatiliteten og usikkerheten tiltar fordi kronemarkedet er for lite og for lite likvid.

«Resten av uken tror vi at risikoappetitten vil være avgjørende for NOK, i og med at ingen viktige innenlandske makrodata vil bli publisert denne uken», skriver for eksempel Ingvild Borgen Gjerde, DNB Markets, i sin ukeoppdatering mandag.

Så, i fjor, kom en ny forklaring. Den svake kronen kunne skyldes det grønne skiftet. En oljetung krone ble ikke vurdert som drømmeplasseringen i et slikt bilde. Om ikke oljeprisen lenger er egnet til å forklare kronekursen, bør man se på prisen på oljeaktiva, mener sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i SpareBank 1 Markets.

Den viktigste faktoren, ifølge rente- og valutastrateg Kjetil Martinsen i Swedbank, er en helt annen. Utenlandske direkteinvesteringer (FDI) i Norge har stupt, og vi har fått en tilhørende kapitalutgang.

Ikke mindre enn åtte oljeselskaper, inkludert Marathon, BP, Exxon og Shell, har solgt seg helt eller delvis ut av norske engasjementer. Det har bidratt til at kommersielle aktører etter 2015 samlet har solgt seg ned for totalt rundt 400 milliarder kroner, viser et notat fra Martinsen. Det betyr ikke at rentedifferanser eller internasjonal uro er uten betydning, men disse faktorene forklarer først og fremst avvik fra den kursutviklingen FDI tilsier, mener Martinsen.

Så, gitt at det gir mening å forsøke å predikere kronekursen, og uten å rangere de alternative forklaringene, hva har vi i vente?

Akkurat nå er nervøsiteten i globale markeder ikke helt ille, til tross for coronaviruset. Med mindre det dukker opp noe nytt (og det gjør det jo gjerne), tilsier det en sterkere krone, noe blant andre Nordea Markets legger til grunn.

Med ukens sjokkstart med det voldsomme hoppet i inflasjonen, er utsiktene til et norsk rentekutt alvorlig svekket, og særlig om årets lønnsoppgjør baserer seg på «høy» norsk inflasjon. Også dette tilsier i så fall at kronen heller burde styrke enn svekke seg.

Oslo Børs’ energiindeks har steget under 8 prosent det seneste halvåret, og har falt nær 12 prosent hittil i år. Totalindeksen har steget med 10 prosent det seneste halvåret, og har bare falt med under 3 prosent hittil i år. Om noe, ser det akkurat nå ut til at spriket mellom energiaksjene og resten av børsen tiltar, noe som ikke skulle tilsi kronestyrking, om man tror mest på «grønt skifte»-faktoren.

Vi får neppe vite om nye utenlandske nedsalg i norsk virksomhet før de skjer, men om trenden fra de seneste årene fortsetter, er også dette en faktor som, om noe, heller tilsier en svak krone.