Coronakrisen ikke det samme som en tidlig sommerferie

Coronavirus og høy gjeld setter verdensøkonomien ut av spill.

BACK TO NORMAL: For tredje gang på tre tiår omsettes Hang Seng-indeksen i Hong Kong under de bokførte verdiene. Her fotgjengere på Queen's Road Central i sentrale Hong Kong fredag. Foto: Bloomberg

Nå er det full stopp i verdensøkonomien. Det er selvsagt ukjent hvor lenge det vil vare, og det avhenger delvis av hvor lenge coronaviruset sprer seg. Som økonom har jeg ikke peiling på slikt, og derfor går jeg i stedet over til dynamikken rundt sjokk, slik vi nå har i verdensøkonomien, gjeld, og potensialet for at aktivitetsveksten tar seg opp.

Vi begynner med Kina, som tilsynelatende har «seiret» over coronaviruset. De fleste provinser har nå fjernet karantenetiltakene, og myndighetene rapporterer at de fleste industriselskapene har klart å starte produksjonen. Korttidsindikatorer, som kullforbruk og reisetrafikk understøtter at økonomien er i ferd med å ta seg opp.

Ikke tolk dette som at veksten er normalisert. For ikke lenge siden rapporterte bransjeorganisasjonen for bilprodusentene at evnen til å produsere var der, men likevel var kapasitetsutnyttelsen på 40 prosent. Hovedårsaken var svak etterspørsel, men vi kan trolig også legge til grunn at mange arbeidere har til gode å vende tilbake til arbeidsplassene sine.

I boligmarkedet ser vi mye av det samme. Boligsalget i de 25 største byene utenom Wuhan har tatt seg opp, men er fortsatt 36 prosent under normalen. Gapet av boliger som ikke har blitt solgt siden kinesisk nyttår er skyhøyt. Normalt klarer boligbyggerne å omsette rundt 225 000 boliger i de første syv ukene etter nyttårsfeiringen. Nå ligger vi på en tredjedel. Resten er et stort lager av usolgte boliger som tynger boligbyggernes balanser.

Utfordringen er at boligbyggerne har lite kontanter og mye gjeld. Når omsetningen svikter, slik vi nå ser, gir det problemer. Regninger blir ikke betalt. Kreditorgjeld går i mislighold. Og når selskaper går over ende påføres banker og andre kreditorer tap, som igjen demper deres evne til å yte kreditt til de delene av økonomien som fortsatt går bra. Investeringene blir svakere, sysselsettingen det samme. Potensialet for en v- eller u-formet innhenting i aktivitetsveksten blir dårligere.

La oss løfte blikket til vesten. I USA og Europa ser vi nå det samme utspille seg. California er i «lockdown». Italia, Tyskland og Frankrike har innført portforbud. All erfaring fra Kina er at dette vil gi store effekter på veksten. Detaljhandelen ligger an til å bli halvert så lenge portforbudet vedvarer. Investeringene det samme.

Den positive tolkningen er at aktiviteten nå settes på vent, på samme måte som når Norge tar pause i sommerferien. Når karantener oppheves, setter vi i gang igjen. Alt blir som før.

Den negative tolkningen er at norske bedrifter normalt sett er forberedt på lav aktivitet om sommeren, og tilpasser balansene sin deretter. Det har ikke bedriftene rukket nå. Med tanke på at bedriftsgjelden er på sitt høyeste noensinne i eurosonen og i USA, er dette urovekkende.

Dette er ikke finanskrisen på nytt. Da var det bankene som slet. Nå er det selskapene, som forut for coronaviruset hadde tilpasset seg lave renter ved å gire opp balansene sine. Heldigvis ser vi at myndigheter verden over setter i gang historiske tiltakspakker for hjelpe bedrifter og husholdninger i nød. Men at myndighetene skal kunne redde alle virker litt vel optimistisk, og er trolig heller ikke ønskelig. Tiltakspakkene skal hjelpe oss over kneika, men vil neppe være nok til at ekstremt girede bedrifter overlever krisen.

Konkurser kommer. Uroen i markedet er ikke over, helt ennå.