Ny merverdiavgiftseier for staten i Høyesterett

For tredje gang i år har Høyesterett tatt stilling til justeringsreglene for merverdiavgift som ble innført i 2008. Nok en gang vant staten frem, og denne gangen i et svært praktisk spørsmål.

SEIER TIL STATEN:  Foto: Iván Kverme
Markedskommentarer
Advokat Anders Myklebust - Wikborg Rein Foto: Bjørn-Henning Grandal

Justeringsreglene innebærer at dersom det er krevd fradrag for merverdiavgift knyttet til en kapitalvare, så skal merverdiavgiften betales helt eller delvis tilbake dersom bruken endrer seg. For eiendom er justeringsperioden 10 år fra ferdigstillelse. Det mest praktiske eksempel på endret bruk er overdragelse. Ved overdragelse er utgangspunktet at selger må foreta en samlet nedjustering (tilbakebetaling) av fradragsført merverdiavgift for resten av justeringsperioden. Selgeren slipper likevel å foreta en slik samlet nedjustering hvis mottakeren har en tilsvarende fradragsrett, og dessuten samtykker til å overta justeringsplikten gjennom en justeringsavtale.

Komplisert

Regelverket er imidlertid teknisk og komplisert, og det er noe av bakgrunnen for at Høyesterett i år har behandlet tre saker om forståelsen av justeringsreglene.

Den siste saken ble avgjort at Høyesterett i forrige uke (HR-2020-1555-U, VS Stein). Selskapet skulle foreta en utbygging, og fylkeskommunen satte samtidig krav om blant annet opparbeidelse av et veikryss og gang- og sykkelveier. Etter at arbeidene var utført skulle infrastrukturen overdras til det offentlige uten vederlag. Selskapet krevde løpende fradrag for merverdiavgiften, frem til anlegget ble overført til fylket. I tillegg utførte selskapet en del arbeid etter at anlegget var overført, og krevde fradrag for merverdiavgiften knyttet til dette også. Justeringsavtalen ble først inngått over et år etter at anlegget ble overført.

Avgiftsmyndighetene har lenge praktisert reglene slik at justeringsavtalen, det vi si kjøperens samtykke til å overta selgers justeringsplikt, må inngås senest innen oppgavefristen for den avgiftstermin hvor overdragelsen finner sted. Dersom en eiendom overdras i januar eller februar, må justeringsavtalen være inngått innen 10. april. Fristen kommer imidlertid ikke klart til uttrykk i loven – og spørsmålet for Høyesterett var om det er grunnlag for en slik frist, eller om det holder å være innenfor de generelle fristene for egenretting av avgiftsoppgaven. Lagmannsretten kom til at overdragelsen utløste plikt til samlet justering, men kjente vedtaket om etterberegning ugyldig, fordi det ikke kunne oppstilles noen frist for inngåelse av justeringsavtale.

Ga staten medhold

Høyesterett konkluderte imidlertid med at justeringsavtalen må være inngått senest innen oppgavefristen for den aktuelle terminen, slik at staten fikk medhold. Høyesterett mente det var tilstrekkelig med kilder som underbygget dette, selv om det ikke står eksplisitt i lovens ordlyd.

Høyesterett viste også til at justeringen og eventuell tilbakebetaling av merverdiavgift skal skje i den terminen overdragelsen finner sted, og da er det naturlig at justeringsavtalen også må inngås i dette tidsrommet. Hvis det ikke er inngått en justeringsavtale må merverdiavgiften tilbakebetales av selger.

I tillegg reiste saken spørsmål om overdragelse av pålagt offentlig infrastruktur utgjør en «overdragelse» i justeringsreglenes forstand. Dette var på mange måter en omkamp etter en dom fra 2017 (HR-2017-2065-A, Avinor), hvor Høyesterett kom til at slik offentlig infrastruktur utgjør en kapitalvare, men det var ikke bestridt at overdragelse av offentlig infrastruktur utgjorde en justeringshendelse. I den nye dommen kom Høyesterett til at også overdragelse av offentlig infrastruktur anses som en justeringshendelse. Dette gjelder selv om infrastrukturen er bygd på det offentliges eiendom. Endelig konkluderte også Høyesterett med at arbeidene som var utført etter overdragelsen til fylket, også var omfattet av justeringsreglene, selv om det ikke skjedde en formell overlevering av dette arbeidet.

Delt Høyesterett

Den siste dommen kommer i tillegg til de to tidligere dommene fra i år. I den første saken (HR-2020-1129-A, REC Wafer) ble det slått fast at et krav om justering etter at et konkursbo hadde solgt en eiendom var et massekrav i boet. Løsningen var ikke opplagt, og Høyesterett delte seg 3-2. Det betyr at skattemyndighetene får en langt sterkere posisjon enn andre kreditorer i konkursboet, som normalt må nøye seg med en mager dividende for dekning av sitt krav. Uansett om boet selger til en avgiftspliktig mottaker eller ikke, er det viktig at effekten av justeringsreglene prises inn i vederlaget.

I den andre saken (HR-2020-1732-A, Trysil Fageråsen Eiendom) hadde selgeren overdratt en hotelleiendom uten at kjøperen kunne overta justeringsplikten, ettersom kjøper ved overdragelsen ikke drev avgiftspliktig virksomhet. Spørsmålet for Høyesterett var om kjøper hadde rett til oppjustering etter overdragelsen, også for det fradraget som selger ikke hadde justert ned. En samlet Høyesterett kom til at kjøper ikke kunne justere opp for fradragsført merverdiavgift når ikke selger selv hadde nedjustert.

Avgjørelsene fra Høyesterett klargjør flere av spørsmålene knyttet til merverdiavgift og justeringsreglene. De viser imidlertid at regelverket med fordel kunne vært klarere regulert. Uansett er det viktig – særlig ved overdragelse av fast eiendom – å være bevisst disse reglene. Det gjelder både ved avtaleinngåelse og de formelle kravene og rapporteringen til skattemyndighetene. Forglemmelser og formalfeil kan raskt få store økonomiske konsekvenser.