KjøpLogg inn

Seks utfordringer som kan utløse nye kriser

Globale indeksfond har gitt fantastisk avkastning de siste 12 årene. Fremover blir den neppe like fantastisk, spår Christian Lie.

Publisert 21. aug. 2021 kl. 12.00
Lesetid: 4 minutter
Artikkellengde er 828 ord
DEMP FORVENTNINGENE: Sjefstrateg Christian Lie i Formuesforvaltning mener vi bør moderere synet på hva en investeringsportefølje kan gi av avkastning fremover. Foto: Danske Bank

Av: Christian Lie, sjefstrateg i Formuesforvaltning 

Å etablere en investeringsportefølje i dag synes i retrospekt ikke å være så enkelt som for ti eller tjue år siden. Aksjemarkedene har med unntak av det kortvarige bear-markedet i fjor, og med en kraftig medvind fra rentefallet, steget nesten uavbrutt siden finanskrisen og verdsettelsen er til dels uvanlig høy – noe som historisk har vært en indikator på lavere fremtidig avkastning. De aller største utfordringene i en tradisjonell portefølje finner vi likevel hos renteplasseringene. Ettersom rentenivået er nær null, og investorene har vært villige til å låne penger til både helstøpte og halvrustne selskaper til stadig lavere kompensasjon for risikoen (kredittpåslag), er det i dag en ubalanse knyttet til avkastningsutsiktene i obligasjonsmarkedet.

Årsaken er at avkastningen fra obligasjoner (rentepapirer) i hovedsak drives av to ting; det ene er endringer markedets forventninger til fremtidig rentenivå og det andre er om investorene er villige til å låne bort penger billigere eller dyrere til de som utsteder obligasjonene. Obligasjoner gir best avkastning når renteforventningene faller og investorene låner bort stadig billigere (avtagende risikopåslag). Den nevnte ubalansen består i at det fremover er større rom for at rentenivået kan stige enn omvendt, samtidig som investorene allerede låner ut veldig «billig». Eksempelvis krever markedsaktørene i dag kun 0,57 prosent meravkastning utover statsrente for å låne penger til globale låntagere med nest høyeste kredittkvalitet – tett på laveste nivå siden før finanskrisen. Konsekvensen av lavt rentenivå,denne «asymmetrien» i avkastningspotensial samt at løpetidene på obligasjonslån til selskaper har økt til rekordnivåer (gir større kursfall i obligasjonene dersom renteforventningene stiger), er derfor at obligasjoner har mistet noe av evnen til å kompensere for kursfall i en porteføljes aksjeandel.

Høy verdsettelse av aksjer og begrenset potensiale i obligasjoner kan føre til at fremtidig avkastning fra en portefølje med aksjer og renter blir mager relativt til de foregående tiårene. Forvaltningsselskapet AQR anslår at en kombinasjon av seksti prosent amerikanske aksjer og førti prosent statsobligasjoner de neste fem til ti årene vil gi 1,4 prosent avkastning per år etter inflasjon. Dette i motsetning til en gjennomsnittlig årlig avkastning nær fem prosent siden 1900.

Selv om slike prognoser er lite oppmuntrende, kan det skje store endringer i næringslivsstrukturen de neste årene. Ifølge banken Morgan Stanley har det vært mindre enn tjue prosent sannsynlighet siden 1970 for at selskaper som ved slutten av hvert tiår var blant verdens ti største, beholdt denne posisjonen ti år etter. Det er jo ikke utenkelig at andre selskaper enn eksempelvis Apple, Saudi Aramco, Facebook og Tesla dominerer globale aksjeindekser om ti år? Selv om det derfor er håp om positive overraskelser fra aksjemarkedene, kan det samme nok ikke sies om obligasjonsmarkedene.

Globale indeksfond har vært en fantastisk løsning for aksjeinvestorer de siste tolv årene, med indeksen for utviklede økonomier (MSCI World, består av 1.559 virksomheter, med 68 prosent amerikanske aksjer, hvorav 43 prosent i de tre «teknologi»-sektorene) opp 300 prosent målt i dollar i perioden, mot en avkastning på halvparten for aksjer utenfor USA. Den elleville fremgangen for Apple, Microsoft, Amazon, Facebook, Google og Tesla har ført til at disse nå utgjør en svært høy andel av de globale indeksene. De ti mest verdifulle selskapene i MSCI World utgjør 18 prosent av indeksen, hvorav de nevnte seks står for 15 prosent. Dersom noen andre enn disse skulle overta vekst-stafettpinnen de kommende årene, betyr dagens indekskonsentrasjon en mulig utfordring for avkastningen i indeksfondene relativt til de verdiene som kan skapes ved å være investert i de som skal overta.

I motsetning til i indeksfondene der vi investerer «blindt» i håp om at gigantene vil fortsette å trekke lasset, vil de kommende årene derfor kunne by på større muligheter for forvaltningsmiljøer som benytter kunnskap og erfaring til å forsøke å finne selskapene med størst potensiale for fremtidig verdiskapning. Uten medvinden fra fallende renter, ekspanderende pengetrykking og stigende verdsettelse kan det bli større forskjeller mellom vinnerne og taperne i ulike sektorer, i ulike økonomier og i ulike deler av finansmarkedene. Institusjonelle og profesjonelle investorer søker derfor i stadig større grad avkastning også utenfor de børsnoterte markedene, eksempelvis innen private equity og eiendom, og mot risikospredning i ulike typer hedgefond. Det er en likevel en kjensgjerning at meravkastning fra slike investeringer ikke vokser på trær, ettersom aktiv forvaltning samlet sett er et nullsumspill. Derfor blir miljøene med best resultater gjerne så ettertraktet at forvaltningskapasiteten fylles opp, med den konsekvens at fondene stenges for nytegning eller kun tar imot investeringer fra store, profesjonelle aktører med vesentlig kapitaltilgang.

Vi går inn i en periode med flere potensielle utfordringer; vekstnormalisering etter pandemi-rekylen, reversering av stimulanser, høye gjeldsbyrder, et rekord-rentefølsomt finansmarked, politiske tiltak mot økonomisk ulikhet og tilpasning til og bekjempelse av klimaendringene. Med et slikt utgangspunkt må vi forberede oss på perioder med markedsuro og/eller nye kriser. Selv om avkastningsforventningene samlet sett bør modereres, står vi samtidig fritt til å etablere motstandsdyktige investeringsporteføljer – så godt det lar seg gjøre.