Mange sentralbankers inflasjonskamp blir stadig vanskeligere. Formålet med pengepolitiske innstramninger er å redusere etterspørselen i markedet, slik at prisveksten faller til et akseptabelt nivå. Som Fed-topp Jerome Powell og andre har påpekt innebærer dette imidlertid en god del «smerte» for både folk flest og næringslivet.
Men hva om politikere og velgere har null toleranse for slik smerte? Hva om de nekter å endre sitt forbruk av ulike goder, uansett hvor begrenset tilbudet av disse godene måtte være? Da motvirkes de høye prisenes etterspørselsdempende effekt, og man får en stadig mer aggressiv kamp om knappe ressurser. Konsekvensen blir enda høyere priser, hvilket i sin tur nødvendiggjør enda større pengepolitiske innstramninger.
Argentina gir et grelt eksempel på hvor galt det kan gå. Landets sentralbank har i år hevet styringsrenten med mer enn 30 prosentpoeng, til 69,5 prosent, men dette har ikke forhindret en økning i konsumprisveksten fra 51 til 71 prosent. Utviklingen skyldes delvis at de politiske partiene i fjorårets senatsvalgkamp kjempet om å overgå hverandre med stimulanspakker og «inflasjonsdempende» tiltak. Blant annet lanserte den sittende regjeringen nye energisubsidier og innførte pristak på mer enn 1400 varer. Årets budsjettunderskudd blir i beste fall 3,3 prosent av BNP, men trolig langt mer.
Det internasjonale pengefondet (IMF) krever imidlertid finanspolitisk disiplin, og nå er planen å redusere støtten til brukere av gass, strøm og vann. Dette er langt enklere sagt en gjort. Argentina er i de seneste månedene blitt rammet av enorme demonstrasjoner mot myndighetene, og folket krever fortsatt det umulige; langt lavere inflasjon uten innstramninger og uten grep som øker tilbudet av de høyt prisede godene.
Argentinske børsinvestorer har for øvrig klart seg relativt bra, ettersom Buenos Aires-indeksen siden nyttår er opp med 66 prosent. Den ettårige totalavkastningen er 82,4 prosent, noe som innebærer at aksjonærene har økt sin kjøpekraft med 11,4 prosent.
