Sammen med de spinkle hjulene som leder tankene hen til de gutta på gymen som bare trener biceps og brystmuskulatur er det vanskelig å påstå at bilen er helt «en vogue».Til tross for hjulene er eksteriøret på sitt eget vis ganske tiltalende – i hvertfall hyggelig.Ettersom jeg er golfidiot lærte jeg meg også på sett og vis å leve med interiøret også.Råtass opp glatte bakkerJeg tror det var i løpet av den tredje eller fjerde turen på glatta bilens image plutselig forvandlet seg til «Suzukis kjekke micro-SUV».Den er nemlig, pris og segment tatt i betraktning, forbasket god å kjøre. Ignisen og jeg suste opp speilglatte og dårlig vedlikeholdte kommunale kneiker midt i snøslapset som herjet hovedstaden i starten av Februar.Ekstra kjekk ble bilen da jeg fant ut hvordan man kunne åpne passasjerdørene - hvem i all verden hadde forventet sentrallås i en så rimelig bil? Da «lane assist» dukket opp ble jeg målløs. Ignis leverer overraskende bra på utstyrsnivå.Du kan også  «stramme opp» bilen i sportsmode.  Da vil du, idet du sviner forbi en liten Toyota Aygo i den slake oppoverbakken etter Vålerenga-tunnelen, få herjet av deg et mikroskopisk snev av din indre fartsdemon.I motsetning til mange andre biler i lignende prisklasse kjenner du at Ignis faktisk har en motor.Motoren på 90 hester hjelpes visstnok av et batteri. Jepp, nok en hybrid. Det blå batteri-ikonet kunne skimtes fra tid til annen under kjøreturene, men om det var indikatoren på hvor mye batteriet var i spill da jeg kjørte så snakker vi ikke om noe grønt skift.Testbilen hadde sikkerhetspakken. Den er et must for at bilen skal komme bra ut på Euro Ncap.Olav Thon () samt andre - milliardærer så vel som fattiglus - som skjønner at bruksbiler ikke er en investering og vil ha et fremkomstmiddel med lavt forbruk og utslipp.